OMSTRIDT: Warsan Ismail blir misforstått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
OMSTRIDT: Warsan Ismail blir misforstått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Tåkefyrstinne - eller vranglesning?

Arne Dvergsdal tar feil.

Debattinnlegg

Arne Dvergsdal angriper i innlegget Dagbladets tilslørte tåkefyrstinne en kommentar av Warsan Ismail, og anklager henne for å være både reaksjonær og illiberal. Sterke ord det føles godt å slenge på folk man er uenig med. Eller ikke forstår.

Ismail skriver om hvordan det å bruke burka eller niqab kan ses på som en protest mot usynligjøring eller følelsen av ikke å passe inn i samfunnets forventninger og foreskrevne roller. Med andre ord, en form for ungdomsopprør. Feilen Dvergsdal gjør, er å fortolke en god dose politisk mening inn i denne handlingen, en mening personen bak handlingen ikke nødvendigvis deler.

Ismail har skrevet en fullt ut forståelig og god tekst om hvordan motivene og psykologien bak bruken av burka kan forstås som et sosialt «statement». På et psykologisk plan tror jeg absolutt Ismail er inne på noe. Når Dvergsdal ikke kan forstå dette som annet enn et reaksjonært forsvar for tilsløring, blir det klart at det er Dvergsdals forståelsesevner det er noe galt med. At man ikke forstår noe gjør det ikke til «dårlig språk». Man må altså skille to ting. På den ene siden, politiske betydninger handlinger og symboler kan tilskrives av andre. På den andre siden, motivene og betydningen aktørene selv legger i disse. Disse kan sammenfalle, men trenger ikke gjøre det. Eksempel: På enhver videregående skole finner man hakekors innskrevet i pulter. Er disse handlingene resultat av nazistisk ideologi eller bare dumme, lite gjennomtenkte handlinger? Som regel det siste.

Det finnes nok av gode grunner til å kritisere burkabruk (noe Ismail nylig gjorde i Klassekampen). Offentlig bruk av plagget er problematisk fra et liberalt ståsted og lar seg vanskelig skille fra en politisk-religiøs verdensanskuelse som er reaksjonær og illiberal. Likevel trenger ikke dette bety at bærerne av burka er seg dette bevisst eller har en illiberal politisk filosofi artikulert som sitt «statement». Her melder nemlig den andre siden av den liberale mynten seg: det er en ganske så privat sak hva motivasjonen er. Like lite som hakekorstaggende tenåringer nødvendigvis er nazister, er burkabærere nødvendigvis overbeviste jihadister. At begge handlinger er politisk sett idiotiske, er en annen sak.