Taket glipper

Et vesentlig poeng i debatt mellom mennesker er evnen til å se hverandre som individer og ikke som representanter for «de andre». To forskere vil løfte Akersgata

ETTER AT SHABANA REHMAN

løftet mulla Krekar på Smuget har mye rart krøpet fram fra krokene. Ikke minst har unge menn vist stor innlevelse i mullaens opplevde krenkelse over å bli løftet. Det er faktisk påfallende hvordan så mange unge menn finner det uhyrlig og forkastelig å bryte et menneskes kroppslige grenser slik Rehman gjorde. I ettertid vil vi trolig se at dette vesle løftet maktet å sette i gang så store sinnsbevegelser at vi i dag neppe forstår rekkevidden av det.

Som politiske kommentatorer og lederskribenter i Dagbladet er det derfor med oppriktig forbløffelse vi kan slå fast at ikke bare mulla-løftet befordret de underligste henvendelser til våre respektive e-postadresser, signert unge sinte menn som vil ha seg frabedt å bli løftet. Ikke bare har vi opplevd at såkalt sekulære menn med ymse kunnskaper om både islam og okkupasjonskrigen i Irak, ser mulla-løftet som et voldelig, seksuelt overgrep, på linje med «å klå nonner på brystene», «løfte skjørtene deres» eller «rive klærne av kvinner i full offentlighet». Vi opplever også å bli fratatt vår individualitet som aviskommentatorer for å passe inn i et stereotypt fiendebilde av «Akersgata kvinnelige kommentatorer». Det er så vi gnir oss i hvert vårt par øyne, men faktisk er det forskerne Sverre A. Christensen og Henrik Thune som i går kastet seg ut fra parnasset for å lande på Dagbladets debattside med et høyst forvirrende pladask.

UTSTYRT MED

en svimlende forestilling om at kvinnelige spaltister i Akersgata utnytter makten sin til å legitimere innvandrerfiendtlige høyrepopulisme i noe de kaller sofafeminismen navn, avstår de fra den nødvendige øvelsen det må være å se kvinnelige skribenter som skribenter med hvert sitt prosjekt, hver sin stemme. Jada, vi ser forskernes grep, at her gjelder det å framstille fire kommentatorer i tre ulike aviser som en liten hvit, vestkantmafia bestående av finere følelsesladede fruer som åpenbart ikke helt forstår at de er kommet i skade får å gi sin støtte til Le Pen og USAs terrorkrigføring som er i ferd med å skyve den store majoriteten av den muslimske verden ut på sidelinjen.

For vår egen del

gjentar vi at mulla-løftet har en kjønnsdimensjon som åpenbart bare blir større. Problemet oppstår derfor når Christensen og Thune insisterer på å ville diskutere med fire forskjellige kommentatorer som om vi var én, fordi vi er kvinner. Dermed blir innlegget deres preget av større forvirring enn nødvendig og både leserne og vi kan få problemer med å forstå hvor forskerne faktisk vil. Det blir vanskelig å skjelne det ene påståtte feiltrinnet fra det andre når vi ikke engang får vite om de tror at vi alle fire skriver som vi gjør fordi vi antas å ha et prosjekt som består i å demonisere islam. Eller om det avskyeligste består i at vi er godt lønnete kommentatorer som rett som det er tar parti for samfunnets svakere grupper.

NOEN SIER AT

forskernes egentlige anliggende er vi ikke er verdige å tale f.eks. fattige muslimske kvinners sak hvis vi samtidig ikke ser det utålelige i mulla-løftet. Hele vår legitimitet henger på om vi stiller oss skulder ved skulder med mullaen i hans påståtte rett til ikke å bli berørt av en fremmed kvinne. Utenkelig. Når det gjelder demoniseringen av kvinner kan forskerne ikke regne med oss. Stol på det. Uten avdemoniseringen av kvinner, både fremmede og kjente, hadde vi her i landet aldri hatt en abortlov og en likestillingslov som ivaretar kvinners rettigheter i forhold til universelle menneskerettigheter. Vi ville knapt hatt fire kvinnelige kommentatorer å skjære over én kam.