Tåketale fra parnasset

ÆRESDRAP: Av plasshensyn kan jeg ikke ta opp alle de «synsene» førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Berit Thorbjørnsrud, tillegger meg i sitt Dagblad-innlegg 22. mai. Hadde hun holdt seg til teksten i min kronikk, ville hun ha skjønt at jeg deler hennes ønske om at muslimer blir forsket på slik man forsker på andre. Hun ville også ha skjønt at jeg ikke oppfatter sammenligninger av ulike kroppsmekkende teknikker og mellom æresdrap og andre drap på kvinner som moralsk illegitime. Moral er meg i denne sammenhengen fullstendig uvedkommende, men det jeg påpekte, er at slike sammenligninger i Thorbjørnsruds regi bidrar til forvrøvling av den offentlige debatten.

Thorbjørnsruds påstand om at omskjæring av kvinner kan forstås ut fra de samme sosiale og kulturelle parametre som kroppsmekking av kvinner i Vesten er, slik jeg ser det, et brudd på det man kaller kulturrelativistisk forståelse og et brudd på det Thorbjørnsrud kaller kontekstualisering av antropologiens forskningsobjekter. Et slikt kontekstbrudd betyr, ifølge førsteamanuensis Thorbjørnsrud selv, stryk i antropologi grunnfag.

Thorbjørnsrud avblåser også jakten på den muslimske kvinnen. Og hennes begrunnelse for avblåsningen er at enhver av den halve milliarden med muslimske kvinner og jenter har sin «unike personlighet og livsskjebne». Dette er i beste fall en fattig antropologisk innsikt, men i samsvar med viktige trender i den postmoderne metafysikk forståelse der det ikke bare er den muslimske kvinne som ikke eksisterer, men også personlige identitet, for ikke å snakke om nasjoner eller kulturer.

Thorbjørnsrud skriver at det er en grunnleggende ingrediens i all forskning å søke etter fellestrekk og likheter. Jeg mener det meste som er gjort av samfunnsforskning gjennom tidene, går ut på å beskrive og forklare forskjeller. Man er for eksempel ikke opptatt av likheter når man beskriver og forklarer sosiale og økonomiske klasser eller kaster. Å søke etter likhetstrekk mellom kulturer, som er Thorbjørnsruds «vitenskapelige» prosjekt, må nok heller ses som uttrykk for hennes multikulturelle engasjement. Og Thorbjørnsrud opptrer vitenskapelig uredelig når hun skjuler sin rolle som politisk aktør bak det hun kaller politisk uavhengig vitenskap og med sin tale fra det tåkefylte, postmoderne parnasset.