Tåkete tristesse

Melankoli og svartsyn preger debutsamlingen til Harald Simonnæs. Men lyspunkter er det likevel.

Bokomslaget er gråaktig svart, i diktene opererer et identitetsplaget jeg i tåke og regn, ofte om natta, ofte i en glidende overgang mellom drøm og virkelighet.

«( - ) er det mitt mørke?» spør jeget, som føler seg som en drage, som en vind gjennom gatene, som noe som er skylt opp på stranda. Mange av diktene handler om det som ikke hender, det som ikke fins, de er rapporter fra et ikke-sted. Og det jobbes ikke akkurat med å finne en mening, ei heller resigneres det overfor denne mangelen på tilhørighet. Diktene bare oppsummerer tristessen, her er til og med et fravær av sorg - for sorgen kan utliknes med drømmer: «Sniker meg fortsatt rundt / i mitt eget hus // Føyer en drøm / til hver sorg // Jakter ennå på nye horisonter / hvor jeg kan svulme uforstyrret / i vilter spenning // over alt det som aldri vil skje med meg».

Svart bok

Det er blitt skapt mye god litteratur med utgangspunkt i svartsynet. I mange tilfeller kan slik litteratur også virke forunderlig oppløftende. For er utgangspunktet svart, er det alltids mulighet til å skape lyspunkter. Det gjør ikke Simonnæs i sin svarte bok, for her er det mørket og drømmene som er lyspunktet. Det en sitter igjen med av håp, er «gullet i hjernen», altså det som skjer på det indre plan, helst det ubevisste. Diktene har, sikkert tilsiktet, en klang av den tomheten de vil formidle. Men altfor ofte leverer forfatteren bilder som han lar henge i løse lufta. Slik blir det noe uforløst både ved mange av diktene og samlingen som helhet.

Godt tankegods

Best er forfatteren i framstillingene av identitetsløshet, der han skildrer et jeg som er så oppløst at det kan samles opp «med spann og spade». Disse diktene har flere lag, de åpner opp for en truende bunnløshet. Mens forsøkene på å si noe om troløse politikere og et kaldt samfunn er lite vellykkede, fordi de bare blir stående som endimensjonale bilder: På torget står de nyvalgte / gir løfter om nytenkning / De har sorte hatter uten kaniner / og de holder det de lover / i sine knyttede never.

Trass i at mange av diktene virker uferdige, og ståstedet ennå er litt diffust; det driver mye tungt tankegods rundt i denne samlingen. Et faktum som bærer et løfte i seg om at det er større ting i vente. I den verden Simonnæs skildrer i sine dikt, ligger det et stort potensiale i det uopplevde. Kanskje finnes dette potensialet også hos ham - i det uskrevne?