Takk, byråkrati-Norge

Valerij Berkov har bodd i Norge i 10 år. Han er norsk statsstipendiat, men får ikke forlenget oppholdstillatelsen sin. Årsak: Han sendte et brev for seint.

«Eg er djupt såra og vonbroten» Kjell Bondevik

FOR AT INNHOLDET i dette brevet skulle være klart nok, begynner jeg med det jeg i regelen aldri gjør, og kvier meg for, nemlig med å presentere meg med alle titler. Valerij Berkov (75), russisk statsborger (født i Leningrad). Ridder I av Den Kgl. Norske Fortjenstorden. Professor ved Universitetet i St. Petersburg med norsk og nordisk filologi som spesiale. Professor II ved Institutt for nordisk filologi og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo (1995-1999), etter det jeg vet som eneste russiske filolog. Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1988, også etter det jeg vet, som eneste russiske filolog. Jeg har undervist i norsk (praktiske øvelser), og jeg har gitt forelesninger over norsk teoretisk grammatikk, norsk ordlære (min lærebok er oversatt til norsk), norsk språkhistorie, norrøn litteratur, innføring i nordisk filologi m.m..) siden 1951. Jeg er norsk statsstipendiat.Forfatter av en del språkvitenskapelige bøker og over ti artikler; noen av dem er publisert i norske vitenskapelige tidsskrifter. Jeg har oversatt nokså mye til russisk, bla. «Njåls saga», verker av Kielland, Hoel, Vesaas o.a. Jeg har utgitt to norske antologier. Pluss noen lærebøker på russisk og på norsk som brukes både i Russland og i Norge. Ellers har jeg skrevet boka «Den bestjålne generasjon» om det totalitære regimets hverdag. Arbeidet er ikke avsluttet på norsk.

MEN MITT LIVS hovedverker er en stor Russisk-norsk ordbok (Moskva, 1987, flere priser; 2. utgave Oslo, 1994, 1222 sider, også en del priser). For «Stor norsk-russisk ordbok» (Oslo, 2003, 1605 sider), som jeg var hovedredaktør for, fikk jeg NFFs ordbokspris 2004. For tiden arbeider jeg - etter offisiell avtale med Kunnskapsforlaget - på en 3. utgave av «Stor russisk-norsk ordbok». Klart nok forutsetter dette arbeidet opphold vekselvis i Norge og Russland. Et bilde av meg kan man se på utstillingen Norge - «Russland 100 år».En tv-film om meg ble vist to ganger i norsk fjernsyn.En kjent norsk filolog sa en gang til meg at det neppe fins en utlending som har gjort mer for språklige kontakter mellom Norge og sitt land enn undertegnede. Han brukte ordet brobygger. Jeg kunne ha fortsatt lista. Men jeg tror at det som er sagt ovenfor, er nok for å vise at jeg har viet det norske språk og den norske kultur hele livet mitt.

Noen praktiske opplysninger: Jeg har kjøpt meg en leilighet på Romsås der jeg har mitt hjemmekontor. Jeg håpet å tilbringe de få år jeg har igjen (jeg er som sagt 75 år gammel), i Norge som jeg er så glad i. Det bør vel også nevnes at til tross for at jeg begynte å undervise i norsk i 1951, var det først i 1966 - i den såkalte tøværsperioden - jeg aller nådigst fikk reise til Norge for første gang. Så gikk det ytterligere 21 (sier og skriver enogtyve) år før jeg fikk reise ut for annen gang. Jeg var det som på det sovjetiske nyspråket het «utreiseudyktig». Årsaken vet jeg den dag i dag ikke: kanskje var det at far ble fengslet i Stalin-tiden, kanskje hadde KGB noe på meg - man er henvist til gjetninger. Den store russisk-norske ordboka mi ble altså skrevet uten adgang til å komme til Norge.

JEG KUNNE HA søkt politisk asyl i Norge i sin tid. Men det gjorde jeg ikke av prinsipp. Det kolossale arbeidet med redigeringen av «Stor russisk-norsk ordbok». Om lag en kvart million rettelser i tillegg til min daglige dont kostet meg så mye at jeg straks etter å ha fått den norske Ordbokspris 2004, måtte tilbringe noen måneder på et hospital i St. Petersburg. Tre ganger var jeg på intensivavdelingen. Og nå til sakens kjerne: I 1995 fikk jeg og min familie oppholdstillatelse, i 1998 bosettingstillatelse. En del uheldige omstendigheter (manglende kjennskap til norske lover om utlendinger, sykdom, elendig postgang til og fra Russland m.m.) har ført til at jeg har brutt noen formelle regler. Det vil si, jeg har tilbrakt mer tid - noen måneder - utenfor riket i den siste fireårsperioden enn det tillates av loven. Det er vel så, enda denne årsaken på ingen måte kan betraktes som mangel på respekt for norske lover fra min side. Det er bla. klart at hadde jeg visst det på forhånd, ville jeg i god tid søkt om forlengelse av mitt opphold utenfor riket i omtalte fireårspeiode uten bortfall av bosetingstillatelse.

DET VILLE JO bare kostet meg et brev. Nå har UDI vedtatt å annullere min bosettingstillatelse. Jeg anerkjenner derved at jeg ufrivillig har brutt den norske loven om utlendinger ved at jeg ikke på forhånd har søkt om forlengelse av oppholdet utenfor riket i omtalte fireårspeiode.Ikke desto mindre tør jeg formode at det jeg har gjort for begge landene våre, kan oppveie denne forseelsen. Etter min mening ville det være bare rettferdig om det i foreliggende tilfelle ble gjort en dispensasjon og jeg og min familie skulle beholde bosettingstillatelse. Den er ganske viktig for meg idet den innebærer visumfrie reiser til og fra Norge og ubegrenset opphold i Norge. Det skjelnes som kjent mellom lovens bokstav og lovens ånd. Jo, jeg har brutt noen formelle regler. Man jeg våger å si at jeg ikke har forbrutt meg mot den norske lovens ånd.