Takk for alt, Robyn

Avslutter trilogi med sterk tredjeplate og knall samlealbum.

Foto: Eirik Helland Urke
Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

ALBUM: Når du gir ut tre album på ett år er det en overhengende fare for at du ender som bjørnen som ville hjelpe sine venner, men som hadde så tung labb at han endte med å slå dem i hjel.

Robyn-metthet? Og det er nok en viss sjanse for at folk i de tusen hjem nå ikke akkurat sitter ytterst på stolen og sitrer etter det siste albumet fra Robyns hånd. At det kanskje hersker en Robyn-fatigue, at vi er rammet av metthet, en likegyldighet vi finner hos velfødde, bortskjemte drittfolk, hos nordmannen i Syden som klager over varmen, hos tenåringssønnen som hater foreldrene for at de bryr seg.

Så om du nå sier du er lei av Robyn, har jeg to ting å si til deg: Jeg skjønner det, og: Dra til helvete.

For mye av det gode er fantastisk, om du har mage til det.

Har du ikke det, får du ta et par skritt tilbake og vente til du blir sulten igjen.

Du har tid, tredjeplata er ute, alt er over. Hva skjedde?

Baklengs metode Vi kommer vel ikke unna å snakke om formatet her, i denne «spennende» brytningstid mellom digital og fysisk musikk (gud, vekk meg når det er over, du finner meg på Spotify).

Var det nå egentlig tre album hun ga ut?

Jeg tviler på at det vil bli gå nachspielsport i å diskutere om eneren, toeren eller treeren var best, for hvem husker vel hva som var på hva?

Det er ingen voldsom forskjell på lyd og kvalitet på de tre platene, folk kommer til å høre på dette som ett album.

Det kan de jo også.

Nå kommer nemlig «Body Talk» med det beste fra de tre utgivelsene, og dermed har jo Robyn gjort alt baklengs.

Istedenfor å gi ut en klassiker, og så fore lytterne med bonusmateriale, har hun først øst ut av seg alt og så plukket ut albumet.

Smart, vi tvinges til å bry oss om de mest obskure låter («Jag vet en dejlig rosa» fra «Pt. 1», for eksempel) og det spørs vel om Robyns kjernemålgruppe er av typen som hadde ønsket seg b-sides and rarities til jul.

Folkelig moro Over til det som er nytt i verden: «Body Talk Pt. 3». Den korteste og beste parten så langt, og det er talende at samtlige låter har fått plass på fasiten, altså samleplata.

«Time Machine» er ikke det mest elegante Robyn har gjort, men med rånete «'Øy!»-rop og Max Martin (!) på produsentsida, er det kanskje det mest folkelige.

Den usolidariske «Call Your Girlfriend» er det muntreste Robyn har lagt hendene sine på siden... siden hun skrelte seg en banan på scenen under Øyafestivalen.

Takk for alt, Robyn

Balladen «Indestructible» fra «Pt. 2» tar en «Hang With Me» fra «Pt. 1», og dukker opp i en oppusset, oppmikset festversjon i treeren. Den handler, i likhet med «Get Myself Together», om å komme seg tilbake i sadelen og ri hesten som om du aldri hadde blitt kasta av.

Ballet avsluttes med naivistisk kjærlighet i Daft Punkske «Stars 4-ever».

Det er helstøpt og helflott, men det kjipe med å være jevn, er at man ikke har noen højdare.

Her er ingen brodd, ingen WTF-øyeblikk à la «Fembot» fra eneren eller risikable prosjekt, som Snoop-samarbeidet på toeren.

Balladefri sone Selv om jeg nettopp hevdet at de tre platene ikke har noen individuell sjel, har «Pt. 3» noen spesielle trekk.

Den er blottet for ballader, den er muntrere, enda mer dansbar og viser glimt av en frekkere og mer lystig Robyn.

Dette trigger appetitten, og som sesongavslutning er «Pt. 3» derfor perfekt.

Sesong 3 Sesongavslutning? Ja, kanskje er det bedre å kalle Body Talk-platene for en sesong istedenfor en trilogi.

I så fall er det sesong 3 av Robyns karriere som nå er fullendt.

Sesong 1 (1997) handlet om tenåringsstjerna på hitlistene, sesong 2 (2005) om en sårbar hipster uten publikum.

Sesong 3 (2010) viste seg å være den beste så langt, den der hun selvsikkert kombinerte det beste fra kommersiell pop med sin kredible undergrunnsteft og åpenbarte seg med så stor selvtillit og pondus at hun satt godt, selv om hun igjen skled mellom alle stoler i den harde popbransjen.

Takk for alt, Robyn