FINGERFEIRING: En Trump-tilhenger feirer med fingrene mens de positive valgresultatene for Donald Trump tikker inn, under et valgmøte på Manhattan i natt.  - Trumps seier handler om avmakt, om å miste troen på at politikken kan levere svar, skriver Jonas Bals. Foto: REUTERS/Mike Segar  TEMPLATE OUT
FINGERFEIRING: En Trump-tilhenger feirer med fingrene mens de positive valgresultatene for Donald Trump tikker inn, under et valgmøte på Manhattan i natt.  - Trumps seier handler om avmakt, om å miste troen på at politikken kan levere svar, skriver Jonas Bals. Foto: REUTERS/Mike Segar TEMPLATE OUTVis mer

Takk for ingenting - og fuck you too!

Avmakten som bar Donald Trump frem finner du også på en hvilken som helst byggeplass i Oslo.

Meninger

Donald Trump blir president i USA, med flertall i både Representantenes Hus og Senatet. Det er dårlig nytt for mange av de som stemte på ham. I mer enn tre tiår nå har fagforeningene til amerikanske arbeidsfolk blitt svekket, lønningene deres har gått ned, og mange som før definerte seg som en del av middelklassen er blitt «working poor» – fattige, til tross for at de gjerne har både to og tre jobber.

Om noe kommer Trump og partiet hans til å forsterke disse problemene. Forskjellene mellom folk vil trolig øke, og med mindre fagforeningene klarer å mobilisere i motbakke, vil de bli ytterligere svekket. Det er godt nytt for Trump. All erfaring så langt tyder i alle fall på at dersom du knuser folks fagforeninger og lar dem slåss seg imellom, ender de opp med å bli demobiliserte sofavelgere eller illsinte høyrevelgere. Sammen med alle de andre gruppene som stemmer på Trump – som hvite, høyt utdannede menn – sikrer en demobilisert arbeiderklasse høyresida flertall.

Noen synes oppførselen til disse velgerne er vanskelig å forstå. Hvordan kan de stemme på en mann som Trump, når alternativet er en kompetent og erfaren politiker som Clinton? Helt riktig blir det pekt på kvinnesyn og andre forhold som spiller inn. Men først og fremst handler det, tror jeg, om å gripe sjansen man får til å si takk for ingenting – og fuck you too.

Selv om nattas valgresultat både er deprimerende og skremmende, er det også forståelig. Når folk ikke føler at de blir sett eller hørt, og at problemene de opplever i hverdagen sin ikke ser ut til å ha en politisk løsning, da gir du fingeren. Trump er mye rart, men han er i alle fall ikke en av dem. Det viste han overfor den republikanske eliten – og nå har han vist det overfor resten av eliten.

Det handler om avmakt, om å miste troen på at politikken kan levere svar. Det er en følelse vi skal ta på ytterste alvor, også i vårt eget land. For vi trenger ikke dra til Storbritannia eller USA for å finne denne avmakten – en kjapp tur ut på nær sagt hvilken som helst byggeplass i Oslo vil gjøre samme nytten.

Siden jeg selv begynte i læra på slutten av 1990-tallet, har jeg vært på hundrevis av byggeplasser i og rundt Oslo. Først som maler, siden som ombud i Oslo Bygningsarbeiderforening. På nært hold har jeg sett hvordan bransjen er blitt ødelagt av sosial dumping, lavlønnskonkurranse og regelrett kriminalitet. Jevnlig får jeg eposter, smser og telefoner fra folk jeg kjenner – og ikke kjenner – som fortviler over utviklingen i bransjen. En av de siste kom fra en tømrermester, som skrev følgende:

«Eg har vore faglært tømrar sia 1984 og mester i same fag sia 1995. Eg har rykte på meg for å vere dyktig, og har nesten alltid hatt (meir enn) nok å gjere. (…) Dei to siste vintrane har vore magre, samtidig har eg registrert det nye og lokale, litauiske firmaet som driv i mitt nedslagsfelt, og som ser ut til å ha meir enn nok å gjere. Karane der jobber til langt over normal tid for oss som er lokale med familie og eit sosialt liv, og laurdagen er heller ikkje fridag for desse. (…)Det er trist å sjå at også min bransje har gått inn i rekka av dritjobbar ungdom ikkje søker seg til. Det er skuffande å sjå korleis mange med meir enn god nok økonomi skal spare på å bruke austeuropeiske handverkarar, mens naboen som er norsk og faglært går ledig og sleng. Slikt gjer noko med folk, og det er ikkje bra det som det gjer med oss.»

Da vi som var tillitsvalgte og ansatte i Fellesforbundet advarte mot denne utviklingen for et tiår siden, ble vi beskyldt for å svartmale situasjonen og ødelegge bransjens rennomé. Selv har jeg reist rundt på mange utdanningsmesser og ungdomsskoler for å rekruttere ungdom til mitt eget fag, malerfaget. Jeg har fremhevet selvstendigheten, friheten, yrkesstoltheten, arbeidsfellesskapet og den relativt gode lønna, og jeg har snakket om hvor stolt jeg selv er av å beherske et fag til fingerspissene. For jeg er stolt, av den kunnskapen og tradisjonen vi forvalter gjennom svennebrevet vårt, og vil gjøre mitt beste for å fortelle ungdom at bransjen også er et bra sted å være, til tross for alle de problemene som preger den i dag. Men mye av det jeg vil fremheve som bra ved å være bygningsarbeider – ikke minst fellesskapet på byggeplassen – har blitt svekket kraftig de siste årene. Folk snakker ikke sammen, sitter hver for seg, oppdelt etter språk og landbakgrunn. Og lønningene i de mest utsatte fagene – maler-, murer- og tømrerfaget – har stagnert eller gått ned. Ungdom ser dette – og de søker seg knapt nok til disse yrkesfagene lengre.

Jeg frykter denne utviklingen. Men vel så mye frykter jeg avmakten den er i ferd med å skape. Venner og bekjente i byggebransjen sier stadig til meg «jeg skjønner ikke at du gidder, skjønner du ikke at vi har tapt?» Selv stolte fagarbeidere som trives i jobben sin, anbefaler barna å velge en annen vei. I et foredrag holdt på Landskonferansen for tømrerfaget, betongfaget og murerfaget nå i høst, siterte forskeren Hedda Haakestad en personalsjef i en anleggsbedrift, som selv er utdannet betongarbeider:

«Jeg har en sønn på fjorten år, vi sitter og prater litt da, og plutselig her om dagen kom han med et nytt ord. ‘Det er polakkarbeid det’. Det var ikke positivt ment nei, det var veldig negativt ladet. Jeg tror ikke akkurat min sønn velger bort byggfaga av den grunn, der vil jeg klare å påvirke. Men jeg tenker liksom i samfunnet ellers, i hans vennekrets. Jeg ble skremt den dagen altså.»

9. november 2016 er en dag der mange av oss har blitt skremt. Men det finnes også andre, mindre dramatiske grunner til å bli redd. Det er bare ved å ta denne frykten på alvor, og ved å møte den med politikk, at vi kan forhindre høyrepopulistene og bøllene i å bli sterkere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.