MINDRE FRIHET: Mange unge og gamle trenger mer enn bare en hjemmehjelp. Foto: Gorm Kallestad/ Scanpix
MINDRE FRIHET: Mange unge og gamle trenger mer enn bare en hjemmehjelp. Foto: Gorm Kallestad/ ScanpixVis mer

- Takk, men det var ikke hjemmehjelp jeg skulle ha

En hjemmesykepleier kan ikke hjelpe meg å klippe gresset, kjøre bil og måke snø.

Det er vanskelig å klage når man bor i verdens beste land. «Hva?» sier du. La meg presisere: Det er litt vanskelig å ha noe å klage på. Det gjør meg kvalm å tenke på at jeg gjerne vil klage på et enkelt, lite konsesjonsgrunnlag — et enkelt lite anbud, når jeg bor i en av de rikeste — om ikke den rikeste kommunen, i verdens beste land å bo i. Jeg bor i Bærum, og jeg har aldri måttet gå fem kilometer for å hente vann til familien, jeg har aldri opplevd verken tsunami eller jordskjelv og jeg har aldri, aldri måttet sulte.

Hva har jeg da å klage på? At jeg er en del av en minoritet i Norge? Er det noe å klage på? At jeg er en del av en minoritet i Norge, som i tillegg får sydd puter under armene, er det noe å klage på? Nei! Jeg er en snill pike og blir sjelden sint. Men når det blir snakket usant og høytstående marionetter blir nikkedokker, og det attpåtil går ut over min hverdag, da blir jeg sint og da vil jeg klage.

Vi er ganske mange unike mennesker i Norge. Noen av oss mangler et bein eller en arm, eller kanskje begge deler. Andre ser 10 prosent, mens noen ikke kan se i det hele tatt. Noen kan du rope på til du blir hes, uten at de hører deg. Andre stenger seg inne og vil verken bli sett eller hørt. Vi kaller oss ofte funksjonshemmede. «Vanskelig?» spør du. «I grunnen ikke», svarer jeg. Du har kanskje lagt merke til damen som er med meg på handletur? Hun kan kjøre bilen min dit vi skal, hun kan rekke opp til de hyllene jeg i sittehøyde ikke rekker opp til, hun kan hjelpe meg å prøve klær i butikken, og best av alt — hun er utrolig fleksibel. Sammen kommer hun og jeg fram til når hun skal jobbe og cirka hvor lenge hun skal jobbe. Kort og godt: Hun er min brukerstyrte personlige assistent, og gir meg mulighet til å finne på bøll der jeg vil, når jeg vil, uten å spørre hvorfor.

«Jammen det er vel bra?» spør du. «Klart det!» svarer jeg. Da kan man jo lure på hvorfor jeg er sint. Jo, nå skal du høre: Kommunen min har, i samarbeid med nærliggende kommuner, kommet fram til at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse skal ut på anbud. «Jaha,» tenkte jeg, «flere aktører er jo bra». Flere aktører på markedet er lik større valgfrihet er lik større frihet. Akk, ja ... Så feil kan man ta. Jeg kom i skade for å lese konsesjonsgrunnlaget, og det var da jeg ble sint. Der sto det, svart på hvitt, at en brukerstyrt personlig assistent er en hjemmesykepleier. Jeg leste det cirka femten ganger til, men setningen ville ikke endre mening. Altså: Ingen snømåking, ingen gressklipping og ingen bilkjøring. Jaha ... Hva skal jeg da finne på? Jeg kan jo se på TV, det trenger jeg jo ikke assistanse til. Jeg kan forflytte meg fra rullestolen til sofaen og tilbake til jeg blir lei.

Jeg kunne gjort som Tornerose i eventyret, sett gresset gro. Og hekken vokste kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy. Men da hadde jeg som kjent trengt en ridende prins med nyslipt hekkesaks for å komme meg ut i frihet. Og fred være med den prinsen om han hadde trengt assistanse, for det kunne ikke en personlig assistent hjulpet til med ifølge konsesjonsgrunnlaget. Det kunne jo tenkes at assistenten klipper av seg armen, og det kunne jo ikke kommunen hatt på samvittigheten. Personlig kjenner jeg ingen som ville vært så dumme, men det gjør tydeligvis de som har laget konsesjonsgrunnlaget. Eller kanskje de har personlig erfaring, hva vet vel jeg?

Dette var kanskje litt svartmaling av hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere — beklager. Jeg kjenner selv mennesker som bruker hjemmehjelp og hjemmesykepleieordningene og som er kjempefornøyde. Det er jeg, med hånden på hjertet, sikker på at jeg også kunne blitt, hvis det var det jeg hadde trengt, men jeg trenger en assistent.

Kommunene i området rundt min har laget et konsesjonsgrunnlag for brukerstyrt personlig assistent, men det inneholder beskrivelsen av en hjemmehjelp. Er det sånn det skal være? Er det vanlig at man, når man blir lovet en strømpebukse, bare får sokker? Det er mye av det samme, men det begrenser seg jo til føttene. Har de som har laget dette konsesjonsgrunnlaget i det hele tatt noen som helst idé om hva en brukerstyrt personlig assistent er? Eller skuffer de snø med støvsuger? Kanskje det er normalt og det er meg det er noe galt med?