Anmeldelse: Lemaitre - «Substellar»

Takk og lov for lockdown

Den Los Angeles-emigrerte duoen Lemaitre måtte hjem til Norge for å få roen til å skape sitt første album på elleve år som gruppe.

Takk og lov for lockdown
Publisert

«Substellar»

Lemaitre

Pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Substellar Records

«Et spennende revitalisert Lemaitre.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Røa-kompisene Ketil Jansen og Ulrik Denizou Lund har ikke bare skjult seg bak bandnavnet Lemaitre i en årrekke, men også fra nevneverdig mainstream anerkjennelse i Norge. En posisjon deres mildt sagt imponerende merittliste for lengst hadde garantert artister med mer fokus på gamlelandet: 500 millioner streams, innbringende lydspor for giganter som Apple, Facebook og Google, for ikke å nevne klippekort på gigafestivaler som Coachella og Lollapalooza.

Akkurat det kan ha noe med at Lemaitre, på samme måte som Lido og Cashmere Cat, tidlig tok en beslutning om å flytte til USA. Nærmere bestemt det kreative samlingspunktet Silver Lake i Los Angeles, hvor de to etablerte en liten norsk hub sammen med venner som produsenten Coucheron, videograf Johannes Greve Muskat, Jerry Folk og Bearson. I seinere tid har huset – som en gang for øvrig var bopelen til ingen ringere enn hiphop-legenden Dr. Dre – blitt gjestet av alt fra Astrid S og Julie Bergan til indie-helten Mac DeMarco. Den siste skiva til Kjartan Lauritzen skal også ha blitt produsert der.

Ro og selvsikkerhet

Fra disse historiske omgivelsene har duoen konsekvent vært aktuelle med singler og EP-er (ni i rekken), men utrolig nok aldri et helt album («Chapter One» fra 2017 var et samlealbum av tidligere EP-utgivelser). En pandemi som tvang dem tilbake på første fly til Norge, uten verken instrumenter eller returbillett, måtte tilsynelatende til for å gi dem nok ro og selvsikkerhet til å endelig slippe debutalbumet «Substellar».

I liket med rekken av andre musikere som innhentet ny gnist fra en påtvungen lockdown-periode med kreativt superfokus, er det også et spennende revitalisert Lemaitre vi her får servert.

Allerede på skivas Sofiloud-gjestede åpningsspor «Trip Sitter», viser Jansen hvilken formidabel produsent han har blitt – alltid leken og aldri trygg. Greit nok, så låner han til tider skamløst fra inspirasjonskildene sine, men aldri nok til å kunne anklages for noe åpenbart tyveri.

Bunnsolid teft

Lemaitre har alltid hatt en bunnsolid teft når det kommer til vokal assistanse, og «Substellar» er intet unntak. Emelie Hollow låner bort stemmeprakten sin til «Sparrow», mens Anna of the North er den mest selvskrevne passasjeren på nærmest vektløse «What about U». Morsomst er det likevel når RebMoe leker seg gjennom «OK Computer», en låt som lett kunne vært signert Röyksopp om de bare var født noen år seinere.

Og selv om albumets gjester kanskje skaper mest lyd fra første rad, er det når Ulrik Denizou Lund melder seg fra bakerst i klasserommet, at det blir klart hvorfor det aldri vil være et Lemaitre uten ham. På «Reflection» synger han så kokett og uanstrengt at Julian Casablancas ville nikket anerkjennende, mens Jansen sender herlige nikk til Daft Punk og fransk house. Lund får dessuten også æren av å runde av albumet med låter som like gjerne kunne ha vært hentet fra hans grovt undervurderte sideprosjekt «St. Valentine».

Fordømt gode

Det er liten tvil om at Lemaitre har hatt godt av å endelig forholde seg til et konvensjonelt albumformat. Samtidig viser «Substellar» også hvorfor de kanskje aldri lager et album igjen. Til det kommer det kanskje for seint. Enten fordi produsent Jansen bruker mer tid i studio for andre artister, eller fordi Lund har for mye ugjort på egen hånd – men kanskje også bare fordi de er så fordømt gode når tida ikke strekker til lenger enn en ny EP.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer