SNILLISME? «Det gleder meg stort å se at du aldri har ment det du skrev», skriver artikkelforfatteren.
Foto: Jørn H. Moen
SNILLISME? «Det gleder meg stort å se at du aldri har ment det du skrev», skriver artikkelforfatteren. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Takk, Rune Gerhardsen!

Jeg kunne levd et liv i sus og dus dopet på sterke smertestillende. Men jeg har valgt å lytte til politikere.

Du har, sammen med dine kollegaer Jøran Kallmyr og Sylvi Listhaug, på en heltemodig måte talt hele Roma imot. Gjennom handling har dere vist at det slett ikke er noen skam i å dra til Thailand eller Mauritius på trygd, og det er så deilig å se for en som alltid har hatt en drøm om å gjøre det samme! Vi har hørt det samme mantraet i mange år, vi uføre. Vi må opp «om morran». Vi må gi noe tilbake til fellesskapet. Vi må utnytte vår restarbeidsevne så langt det lar seg gjøre. Politikerne har krevd det. Samfunnet krever det. Ja, til og med du, Rune Gerhardsen, har snakket mye om at det er en uting at enkelte mennesker skaffer seg fordeler på fellesskapets bekostning, uten å gi noe tilbake.

Jeg har tre alvorlige kroniske sykdommer, i tillegg til en del annet sjarmerende småtteri som tiltakende hjerteproblemer, som hver for seg alene ville kvalifisert meg til en uføregrad på minst hundre prosent. Jeg kunne, med all rett selvsagt, lagt meg til rette på sofaen og levd et liv i sus og dus dopet på sterke smertestillende. Men jeg har valgt å lytte til signalene fra politikere som deg, Rune Gerhardsen. Så jeg har virkelig stått på. Bitt tennene sammen, kommet meg opp om morran og ut i det private næringsliv som daglig leder av intet mindre enn to selskaper. At jeg i perioder verken kan gå, ligge eller sitte har ikke stoppet meg min kamp for å tilfredsstille politiske krav. Din bok «Snillisme på norsk» har for meg fungert som en motiverende bibel i min kamp for å gi så mye tilbake til fellesskapet som mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hele tiden har jeg hatt en gnagende tanke i bakhodet. For hvorfor skal jeg gidde? Hvorfor skal jeg, som etter alle kriterier er en svært syk mann, i det hele tatt orke å stå opp om morran? Hvorfor har jeg et ansvar for å gi noe tilbake? Er ikke dette et ansvar jeg bare kan gi til noen andre? Derfor gleder det meg stort å se at du aldri har ment det du skrev! På en uselvisk, heroisk måte har du, Kallmyr og Listhaug gitt oss som bare vil kare til oss mest mulig av skattebetalernes penger et ansikt! For vi trenger faktisk ikke å gi noe tilbake! Vi kan kreve vår rett! Gjennom handling har dere vist at det slett ikke er noen skam i å dra til Thailand eller Mauritius på trygd, og det er så deilig å se!

Jeg har lest at du, Rune Gerhardsen, med rette selvsagt, dro på en trygdet tur opp Mont Blanc i 1997. Jeg har alltid hatt en drøm om å følge deg, som min mentor og ledestjerne, på en av dine eksotiske turer på skattebetalernes regning. Men jeg kan altså knapt nok gå femti meter, så jeg lurer på om vi kanskje kunne tatt oss en tur — båret fram av trygdekassa selvsagt, det er jo vår rett — til et sted der det ikke stilles så store krav til aktivitet? Ring meg når du er klar! Jeg stiller med smertestillende tabletter tilstrekkelig for oss begge.

Jeg regner med at du ordner finansieringen.