Takk til alle som klager på klimastreiken

Krangelen om «klimaskulkerne» i skolen er det beste som kunne ha skjedd klimakampen, skriver Geir Ramnefjell.

«FRIDAYS FOR FUTURE»: Flere tusen skoleungdommer møtte opp foran Stortinget mot det de mener er en uforsvalig klimapolitikk. Video: Bjørge Dahle Johansen / Dagbladet Vis mer
Kommentar

Jeg husker de første rapportene om svenske Greta Thunberg. Aleine utenfor Riksdagen, i sin «skolstrejk för klimatet». Etter å ha fulgt klimadebatten på nært hold over noen år, tenkte jeg dette var nokså sjanseløst. Klimaengasjementet er sterkt, med favner som regel ikke veldig bredt. Denne gangen skulle det bli annerledes. Et drøyt halvår seinere er 16 år gamle Thunberg blitt et internasjonalt ikon, skolestreikene har spredt seg over hele verden og i dag er det ventet at 10 000 skoleelever i Norge vil streike for klimaet.

Men det er ikke bare oppslutningen som er gledelig. Også motstanden er hyggelig. En streik blir ikke det samme om alle nikker og smiler. Det er motstanden som gjør det til et opprør. Når streikende barn blir møtt av sure og sarkastiske voksne, da vet du at du har vunnet.

Skolestreiken for klimaet er ikke bare en jippo. Den er etter alt å dømme starten på et ungdomsopprør. At det framstår uforståelig for mange, bekrefter bare inntrykket. Definisjonen på et ungdomsopprør er et kulturelt skifte, en endring i synsvinkel og tilnærming som bryter radikalt med rådende oppfatninger. Vi har sett det før. Nå kan det være i ferd med å skje igjen.

For det er ikke bare et vanlig utslag av klimaentusiasme vi ser resultatene av. Det er ikke barn hjernevasket av foreldre og overivrige samfunnsfaglærere. I så fall har de gjort en imponerende jobb. Opinionsundersøkelser forteller oss nemlig at klimaengasjementet blant unge har vokst kraftig de siste årene. Det er i ferd med å feste seg som den viktigste enkeltsaken.

Ung-undersøkelsen som Norstat gjør for NRK, viser dette tydelig. På spørsmålet «Dersom du måtte velge én, hva er den viktigste politiske saken du er opptatt av?», svarer 21 prosent miljø og klima – en solid førsteplass. Året før svarte 18 prosent det samme, også en førsteplass. Tilbake i 2012 var oppslutningen mye lavere, 12 prosent, slått av innvandringspolitikk, skole, utdanning – og på høyde med helse. Altså omtrent slik vi ser det i befolkningen for øvrig. Den siste Ung-undersøkelsen ble tatt opp i september i fjor, altså før den dramatiske 1,5-gradesrapporten fra FN. Det er all grunn til å tro at tallene vil fortsette å stige.

En annen fersk undersøkelse, gjort i forbindelse med et forskningsprosjekt hos Cicero senter for klimaforskning, er like oppsiktsvekkende. Den peker tydelig på forskjellen mellom aldersgruppene. Hele 60 prosent av de under 30 år er enige i påstanden om at de «har et ansvar for å støtte politikk som kutter klimautslippene». Det er 17 prosentpoeng høyere enn de mellom 30 og 44 år.

De unge er i ferd med å bli grønnskollinger.

Og med god grunn. Verden har lenge visst at utslippene vil kunne føre til farlige og irreversible klimaendringer, men de siste årene har vi fått enda mer kunnskap om hvor fort det vil skje, og de helt konkrete konsekvensene. Vannmangel (og det motsatte i Norges tilfelle), hetebølger som gjør områder ubeboelige, kraftigere stormer, havnivåstigning, døende korallrev og enormt tap av biologisk mangfold. Og som en følge av alt dette; sterkt økende fare for krig og konflikter.

Alt sammen skal dagens unge måtte håndtere, samtidig som de skal rydde opp i konsekvensene av utslippene til nå og forsøke å få verdens økonomi til å fungere i et nullutslippssamfunn. Det er ikke rart de er forbanna når de føler at dagens politikere og samfunn gjør for lite. Tregheten gjøre deres problemer enda større. Hvis ikke dette er grunnlag for et ungdomsopprør, er det lite som vil være det.

Bevegelsen som klimastreiken har skapt, har sitt utgangspunkt i økt klimaengasjement hos unge og den alvorlige kunnskapen om jordas framtid. Men den hadde ikke blitt utløst uten Greta Tunbergs krystallklare budskap. Kjernen i det er dette: Det er ingen vits i å utdanne seg til en ødelagt framtid. Motstanderne skjønner selvsagt ikke den symbolske betydningen, og angriper det som om det var et saklig argument: «Nei, det er feil. Du må jo gå på skolen så du er rustet til å møte framtida!» Selvsagt må de det. Poenget er å få fram - på en så direkte og konfronterende måte som mulig - at dagens unge ser at deres framtid blir ødelagt. At de er villige til å gå til aksjon og bruke sine muligheter som samfunnsborgere – et tydelig signal om hvordan de snart vil bruke stemmeseddelen sin.

Du kan legge ut ironiske innlegg om de unges klimaengasjement på Facebook så mye du vil, og insistere på å kalle streikerne for «klimaskulkere». Kanskje er du gammel 68-er, selv. Du skal vite at du er i ferd med å stille deg på «feil» side i det nye generasjonsopprøret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.