- Takk til meg

CANNES (Dagbladet): Heldigvis hadde gullpalmevinner Roman Polanski forlatt podiet da finske Aki Kaurismäki - vinner av den nest gjeveste prisen - full som en alke snublet inn og lot en eim av sprit friske opp lokalet.

At hans «The Man Without A Past» ble belønnet med den såkalte Grand Prix, var en ytterst populær juryavgjørelse på den 55. filmfestivalen - i likhet med hovedprisen til Polanski for holocaustdramaet «The Pianist». Selv i avslappet utgave var palmemottakeren et lite utropstegn av kvikkhet sammenliknet med Aki.

I godt selskap

Denne innledet på selve prisutdelingen med en velsignet kort, men pussig takketale til juryformann David Lynch: - Først vil jeg takke meg selv, og så vil jeg takke juryen - takk.

Dermed veltet Kaurismäki ned, bare for å dukke opp igjen på pressekonferanse enda litt mer beruset og med sigaretten dinglende i munnviken. For så vidt var han i godt selskap. Også Paul Thomas Anderson, vinner av regipris for komedien «Punch-Drunk Love», hadde smakt litt på selskapsvarene, men var i betraktelig bedre og svært sjarmerende form, men fikk slett ikke bomme en sigarett av finnen, enda han spurte pent.

- Røyker så tunge sigaretter som mulig, opplyste Aki, hvorpå han tittet bort på spesialprisvinner Elia Suleiman fra Palestina, også han en meget populær prismottaker, og sa: - Du likner på John Cassavetes.

Så holdt han seg til sneipen en stund, mens Suleiman takket Michael Moore for at han i sin tid mottok pengestøtte fra dokumentarskaperen. Også Moore ble prisvinner for antivåpenfilmen «Bowling For Columbine». Imidlertid gikk det ikke lenge før Kaurismäki atter hevet sin røst og spurte: - Hvorfor lager filmskapere film?

Takk til statister

Før det kom så langt, var Polanski altså som snarest innom. Hans lavmælte drama om pianisten Wladek Szpilmans kamp for å overleve i jødegettoen i Warszawa er blitt godt mottatt av svært mange, og markerer et triumfens tilbaketog til Cannes for den franskfødte polakken. Sist regissøren var på festival var i 1976, da med lite hell.

- En stor ære å representere Polen på denne festivalen, sa Polanski, som sympatisk nok også takket sine mange statister: - Jeg husker stemningen og mengden, den stadige mengden, fra mitt eget gettoliv i Krakow, og jeg visste at den måtte gjenskapes. Takk til alle dem som hjalp meg.

Både og

Lynch-juryen både overrasket og ikke overrasket med sine utdelinger - samstemte blant dommerne, skal vi tro presidenten. At Kaurismäki fikk en pris var ventet etter storartede kritikker. Mange hadde tippet Mike Leigh som Gullpalmens mottaker, men at Polanski overtok trofeet kom ikke som et sjokk. Derimot kom skuespillerprisen til belgiske Olivier Gourmet for hans innsats i Luc og Jean-Pierre Dardennes «Le Fils» som et lite lyn fra himmelen. Og merkelig er det, selv om Gourmet er god nok, at han skulle danke ut Jack Nicholson for en prestasjon som knapt er hans beste og i en kjedelig film. Akis Kati Outinen tok kvinnenes pris.

Moores dokumentarpris var en spesialpris opprettet for den 55. festivalen alene. Ingen hevede øyenbryn over denne tildelingen heller.

To regipriser - til Anderson og koreaneren Im Kwon-Taek - forbauset mer, selv om Anderson var tippet av noen. At palestineren Suleiman fikk heder og ære er godt og riktig - en absurd, morsom film om en umulig situasjon for palestinerne. Og Ken Loach, tippet som hovedvinner av flere, måtte nøye seg med manuspris til sin forfatter Paul Laverty for «Sweet Sixteen», men det tok sikkert Loach pent.

Dermed ble det opplagt party - for Kaurismäki og andre. I alle fall lovet Paul Thomas Anderson å drikke seg riktig full.

NEST BEST: Men fullest. Juryens Grand Prix til Aki Kaurismäki var kveldens mest populære avgjørelse, og finnen feiret umiddelbart med røyk og sprit.