ANGREP PÅ SOLIDARITETEN: Det er et angrep mot solidariteten blant folk: Folk som tidligere har vist  solidaritet med den muslimske minoritet, føler kanskje at solidaritet med muslimer i dag ikke har noen mening. Nå er alle blitt mål for terror, skriver al-Kubaisi. Foto: Privat
ANGREP PÅ SOLIDARITETEN: Det er et angrep mot solidariteten blant folk: Folk som tidligere har vist solidaritet med den muslimske minoritet, føler kanskje at solidaritet med muslimer i dag ikke har noen mening. Nå er alle blitt mål for terror, skriver al-Kubaisi. Foto: PrivatVis mer

Taktikken er: Steg for steg mot borgerkrig

IS-ledere vil at muslimske minoriteter skal bli angrepet.

Meninger

Jeg ble sjokkert av terroren i Paris, men ikke overrasket. Heller ikke denne terrorhandlingen vil bli det siste angrepet, verken i Frankrike eller i andre europeiske byer. Det er fordi denne terroren ikke kun er en reaksjon på krigshandlinger, men en del av en langvarig taktikk IS planlegger.

IS er ikke bare skjeggete muslimer med fanatiske meninger og blodige handlinger. De ser ut som om de har hoppet fra middelalderen til vår tid med sabler, barbarisme og religiøs fanatisme. Dette er sant. Men de er også styrt av mennesker med de meste utviklede teknikker i krig og planlegging. 

Når man setter seg inn i IS-krigsmentalitet, ser man dette ganske klart. For IS må forstås ut av sin egen ideologi, prinsipper og erfaring.

Jeg vil begynne med siste hendelse: Hva ønsker IS med den siste terroren? Det er en gjengjeldelse: Frankrike har ti tusen soldater utenfor landet, i Afrika og Midtøsten. Frankrike deltok i krigen mot terror og er innblandet i Syria. De var mer aktive i denne krigen enn USA og England. Bombing av IS rammet mange sivile - barn, unge og gamle.

Dette er gjengjeldelse: IS vil si: Dere driver med terror mot sivile når dere bomber oss vilkårlig. Nå skal dere smake samme smerte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg var i Tyrkia i forbindelse med boka jeg skriver om islamisme, møtte jeg en amir i IS, det vil si en leder som har 300 soldater som kjemper under hans ledelse i Aleppo. Han var truffet i armen og brystet og ble behandlet på et sykehus i Tyrkia. Han hadde mastergrad i jus fra Marokko. Jeg spurte ham: «Hva er målet med angrepet på Charlie Hebdo? Dere dreper sivile og dette betraktes som terror. Til og med i islam er det strengt forbudt.»

Jeg siterte profeten Muhammeds råd til sin hær som han sendte i krig: «I Guds navn og hans sendebuds velsignelse dra til krig, men ikke drep en gammel mann, barn, heller ikke en ung gutt eller en kvinne, og ikke forråd noen. Gud elsker dem som gjør godt.»

Jeg nevnte til og med en kjent hendelse: En av muslimene i krigen drepte en fiende som kastet sitt sverd da han forsto at han ville bli drept.

Fienden sa: «Jeg bevitner at jeg tror på islam og profeten.» Den muslimske soldaten drepte ham likevel.

Da profeten hørte det, ble han skuffet og trist. «Han trodde ikke på deg, Profet, men var redd for døden!» 

Profeten svarte: «Har du åpnet hans hjerte og sett dette? Du vet ikke, men Gud vet!»

IS-amiren smilte og sa: «Det du sier er riktig, men det stemmer ikke med europeere. Situasjonen er endret. Når det amerikanske Vesten angriper sivile muslimer, så har disse sivile ikke valgt oss eller hentet oss til makten. De burde ikke bære ansvaret for at vi kontrollerer deres byer. Men europeiske borgere har valgt sine politikere, og derfor stiller demokratiet dem til kollektivt ansvar. Frankrikes borgere er medansvarlige for krigsavgjørelse som blir vedtatt av deres ledere.» 

Men dette er ikke det eneste målet. Dette er kortsiktig mål. Det langsiktige målet gjelder IS? fremgangsmåte for å etablere seg i et land.
 
Hvordan klarte de å bli en sentral makt i regionen? Det startet i Falluja, Irak, i 2004. Al-Qaida var der da byen ble angrepet første gang. De var elleve personer. To av dem fra Tunisia og én fra Jordan, en fra Marokko og resten var irakere. Hvem kunne tro at de kom til å spille en stor rolle i Irak på den tiden, ved siden av 23 irakiske motstandsorganisasjoner? Men de fulgte en plan som førte til at de klarte å bli sentrale i kampen: De gjennomførte bilbomber og selvmordsbomber mot amerikanske styrker. De angrep shiamuslimer som overtok makten.

Amerikanerne begynte å angripe sunniområder i samarbeid med shiamuslimer som betraktet dette som hevn. Dette førte til sekterisk splittelse mellom folk. Sunnimuslimer begynte å se på Al-Qaida som forsvarsfront for sunnimuslimer, at de kjempet for deres sak. Derfor ble sunnimuslimer en inkubator for terroristene. Shiamuslimer begynte å se på sunnimuslimer som fiender ettersom de ga støtte og ly til terrororganisasjonen Al-Qaida. Deretter begynte de sekteriske angrepene i 2005. Dette førte til at Al-Qaida angrep shiaområder som hevn. Jo mer splittelse mellom de to folkegruppene, jo mer makt får Al-Qaida. 

Hvordan ble dette bekjempet? Amerikanerne forsonet sunnimuslimer og lovet å løse deres problemer. Sunnimuslimer selv klarte å bekjempe Al-Qaida. I løpet av en kort periode ble Al-Qaidas makt redusert og marginalisert. Til slutt forsvant den. Her og der ble det igjen sovende medlemmer og lommer.

Men shiamakten i Irak trakk seg fra sine løfter og forpliktelser for sunnimuslimene. Dette førte til det samme: ISIL dukket opp og fulgte akkurat samme prosedyre. De angrep den sekteriske hæren som forfulgte og undertrykket sunnimuslimer. Selvmordshandlinger blant shiamuslimer ga sunnimuslimer følelsen av at Al-Qaida tok hevn på vegne av dem. Sunnier omfavnet dem, og nå er den islamske stat, IS, en virkelighet som vinner makt og støtte. 

Dette er fremgangsmåten til jihadistene i IS og Al-Qaida. Og når man studerer deres planer, og hvordan de går frem for å vinne kontroll i konflikter, kan man trekke en slutning om hvilke planer de kommer til å anvende i Europa og hvilken arbeidsmåte de vil følge. Da kan man forstå målet med terror i Europa: Å kulminere situasjonen gradvis til borgerkrig.

Og dette er en lang vei — altså vil terror fortsette i mange år ifølge IS-planen. 

Terroren i Vesten er ikke en kamp mot karikaturtegninger, men et ønske om å skape frykt for muslimer i Europa. Frykt for terror, men også frykt for et økende antall muslimer som vil endre Europa slik vi ser det i dag. Det er ikke mange europeiske borgere som er glad for at ytringsfrihetens kultur blir redusert og satt århundrer tilbake i tid. Og slik det fins ekstremister blant muslimer i Europa, fins også ekstremister blant europeere. 

IS-ledere vil at de muslimske minoriteter skal bli angrepet. Det har allerede skjedd i et de mest fredelige skandinaviske landene - Sverige. Og økende anti-islamske krefter vil gjøre en viktig oppgave for IS: Å begynne å angripe muslimene og deres ghettoer og moskéer mens terrorhandlinger gjennomføres med jevne mellomrom. 

Dette vil kunne skape et klart skille mellom de muslimske minoriteter og resten av borgerne i vestlige land. IS satser på at de vil lede minoritetene i en borgerkrig. Borgerkrig er målet, for dette vil gi jihadistene mulighet til å lede konflikten.

Planen er naiv. Men de fleste IS-sympatisører jeg har snakket med, chattet med på Facebook eller Skypet med, tror på dette. Man kan føle dem på pulsen. Noen ganger bærer jungeltelegrafen fakta og sannheter. Disse sympatisørene tror «alle muslimer ønsker å leve i en islamsk stat» og «om det blir borgerkrig så må man vite at Paris er omringet av forsteder med millioner av muslimer, og faller i løpet av noen timer.» Og  at «Berlin er en uerklært islamsk provins.»

Jeg chattet en gang med en IS-forsvarer som hevdet at han ikke var  IS-tilhenger. Han er fra Damaskus men har vært i Irak to ganger. Han sa at undertrykkelse av muslimer i Vesten er bra. Det gir håp. Han sa at «Le Pen er Guds redskap. Om disse islamfiender kommer til makten, er ikke det noe vi vil sørge over. Det gir i det lange løp gode resultater. Et kaotisk, utrygt Frankrike, er bedre enn et fredelig Frankrike.» 

Jeg svarte ham: «Du mener at press mot muslimer, og fanatisme i samfunnet kulminerer i en ny situasjon.» Han svarte: «Når de begynner å angripe muslimenes boligområder, starter et opprør. Da er Europa tapt, moralsk sett.»

Slike fantasier kan vekke Den islamske statens håp om at muslimene kan bli angrepet. Dette er deres mål, for de har ikke erfart noen annen måte å gå fram på. Taktikken er: Steg for steg mot borgerkrig. Dette har ikke den islamske staten erklært offentlig. I krigssituasjoner publiserer man ikke sine planer. Motparten må studere og analysere nøye hvordan fienden tenker og hvilke mulige krigsplaner man møter. 

Mot dette har vi også en positiv bevisst motreaksjon mot terror: Muslimer med arabisk og afrikansk bakgrunn deltok i demonstrasjonen mot terror i Paris etter Charlie Hebdo. Antall deltakere overskrider tidligere antall deltakere i demonstrasjoner, for eksempel for Hijab. De deltok, ikke som muslimer, men som franske borgere. De demonstrerte for republikkens idealer.

Dette bekrefter den franske historikeren Olivier Roy som mener at franske muslimer er mer integrert enn man kunne tro. I Tyskland ba de største religiøse organisasjoner sine tyrkiske imamer å stå som vakter ved innganger til blader og aviser som var utsatt for terrortrussel. Dette skaper en front der positive, lojale borgere verner om landet, uansett tro. Der ligger håpet.

De angriper altså vestlige verdier: IS har tidligere angrepet Charlie Hebdo. Vesten, som har tendens til kompromiss og forsoning, viste forståelse for at muslimer reagerer mot ytringsfrihet når ytringene kritiserer, håner eller krenker islam. Det opplevde man i debatten etter karikaturtegningene, etter Charlie Hebdo. Om man innrømmer det eller ikke, så er ytringsfriheten dempet når det gjelder kritikk av religionen islam.

Fra IS' ståsted har angrepet mot ytringsfrihet hatt en hensikt: Det er verdien som kan splitte folk: Statsborgere med muslimsk bakgrunn vil forstå dette, uansett om de ikke støtter vold, og etniske, europeiske borgere vil ikke forstå dette helt ettersom de lever i et postkristent, moderne samfunn. 

Nå er angrepet blitt vilkårlig, og mot mennesker. Men det er et angrep på en annen vestlig verdi: Det er et angrep mot solidariteten blant folk: Folk som tidligere har vist  solidaritet med den muslimske minoritet, føler kanskje at solidaritet med muslimer i dag ikke har noen mening. Nå er alle blitt mål for terror.

Negative følelser mot muslimene vil uten tvil øke, og det fins folk på begge sider som vil tjene på dette: Høyreekstremister og radikaliserte muslimer.