Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tale på TV

Den gang nytilsatt kringkastingssjef dr.med. Hans Jacob Ustvedt la fram sitt program for NRK i Dagsrevyen den 19. januar 1962, talte han formfullendt, nærmest som etter manuskript, til seerne. Setningene kom i syntaktisk full orden; diksjonen var upåklagelig, tilhørerne fikk en tekst utsprunget av skriftlige normer, selv om den var ledig framført.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fire år med Harald og Bård

Da sosiologen Harald Eia (37) skulle forklare prinsippene for humoren i «Åpen post» i et intervju i «Redaksjon 21» i januar i år, uttrykte han seg i ufullstendige setninger og med hyppig bruk av syntaktisk «krøll». Meningen syntes framkommet like mye gjennom kroppsspråk og gester som gjennom lingvistiske uttrykk.

  • Hva er hendt med TV-talemålet i spennet mellom disse to, begge meget profesjonelle, fjernsynstalere, som skilles av mindre enn førti år?

1990-tallets uformelle fjernsynsspråk har naturligvis sitt motstykke i en stigende aksept av uformell språkføring i samfunnet ellers. Syntaktisk krøll og ufullførte setninger, grynt og stønn og hm og æææhhh, er stadig oftere å høre i klasserom og auditorier, på kafeer og i ungdomssendinger. Når Harald Eia står i «Redaksjon 21», taler han tidas språk. Spørsmålet er likevel om ikke fjernsynet har vært med på å forme dette språket.

  • Nesten alt som sies i fjernsynet, utspringer av en dialogsituasjon der rommets fjerde vegg er TV-skjermen. Måten det snakkes på, må derfor først og fremst forstås ut fra denne talesituasjonen, intervjuet eller samtalen.

Intervjuet utgår historisk sett fra radioens dialoger, som en samtale mellom to på hver sin side av mikrofonen. Intervjueren retter spørsmål til objektet, som svarer, tilsynelatende i øyeblikkets improvisasjon. I dag er nok også disse samtaler faktisk improvisert. Men den gang formen ble lagt, i 1950-åra, var radioens replikkveksling nesten bestandig forhåndsavtalt. Mikrofonen skulle ikke stikkes opp i ansiktet på folk uforberedt. Den som skulle svare, måtte vite hva han ville bli spurt om «og få god tid til på førehand å tenkje det igjennom eller skrive det ned», som kringkastingssjef Fostervoll presiserte i 1952.

  • I løpet av 1960-tallet rev fjernsynet seg løs fra radioens konvensjoner og fant sine egne former. Og dermed ble mediespråket åpnet for muntlig tale i en helt annen grad enn radioen tillot. For når samtalen vises i bilder samtidig med at den tales inn i mikrofonen, hender det noe med henvendelsesmåten.

Det første som skjedde, var at «De» ble til «du» som fast henvendelse i kringkastingen. Ennå rundt 1960 var «De» den helt dominerende form for henvendelse i norske medier. NRK hadde som hovedregel at «De» skulle brukes, bortsett fra i helt spesielle tilfeller. Men i fjernsynets magasin «Kveldsforum» januar 1974 opplevde publikum at både stortingspresidenten og statsministeren ble tiltalt som «du». Den offentlige omgangsformen var dermed endret helt til topps. Faktisk må vi regne «Kveldsforum»s avslappede programtone våren 1974 som både instrument og markør for den endelige overgang fra «De» til «du» i Norge - med alt hva dette innebar for fenomenet adressering i mediene.

I tillegg åpner fjernsynet for en flertydighet i henvendelsen, som måtte få innvirkning på språkføringen. Den intervjuede taler til intervjueren, men kan i tillegg adressere seg direkte til kamera. Og er det også tilhørere i studio, noe som ble svært vanlig rundt 1970, oppstår muligheter for i alle fall tre nivåer av adressater: til intervjueren eller samtalepartneren; til det tilstedeværende publikum i salen (avansert utnyttet i Wesensteen); og endelig til fjernpublikummet der ute. En økt innsikt i de ulike adresseringsmulighetene, med bevisst bruk av uhøytideligheter som virkemiddel og ironi som dominerende figur, bidrar i seg selv til en alminnelig uformell språkføring.

  • De tre nivåer av tilhørere kan nemlig adresseres i ulik stil: formelt og kanskje til og med høytidelig overfor den umiddelbare samtalepartner; mindre formelt, ledsaget av inkluderende eller innrømmende gester, overfor det tilstedeværende publikum; endelig nærmest løssluppent, med blunk og begeistret vinking («hei til dere, mor og far») til de der ute.

Tenk bare hvordan Bård og Harald gjør bruk av et utall ulike henvendelser i løpet av en eneste «Åpen post». De snakker seg imellom på én måte, henvender seg til og spiller opp til studiopublikum på en annen, og adresserer seerne der ute bak glassveggen på en tredje måte. Adresseringen veksler lynraskt mellom de ulike nivåene - så fort at den stakkars «gjesten» som de inviterer til studio for å snakke med, nærmest blir en hjelpeløs statist i denne forestillingen. Men så er da også den innkalte gjesten i slike talkshows som dette definert som uinteressant og likegyldig i forhold til vertskapet, ifølge formatets sjefarkitekt, amerikaneren Conan O'Brien - han med «Late Night Show», forbildet for «Åpen post».

  • Jo, fjernsynet, den billedlagte tale, har en innflytelse over språket vi ikke skal underkjenne.