Talekunst i TV-alderen

Den klassiske retorikken hadde tre oppgaver: å behage, belære og bevege. I TV-alderen er det viktig å framstå med følelser som virker ekte. Medieprofessor Anders Johansen belyser utviklingen i boka «Talerens troverdighet».

I fjernsynets nye nærhet nytter det ikke å meddele seg med stort stemmevolum og dramatiske fakter. Du kan godt snuble i ordene og smile på gale steder, og du kan gjerne dele av ditt privatliv. Men spontaniteten må ikke virke innstudert, følelsene må framstå som ekte. Inntrykket av ærlighet er avgjørende.

Anders Johansen, sosialantropolog og professor i medie- og kulturhistorie ved Universitet i Bergen har skrevet en fascinerende bok om «Talerens troverdighet» med blikk bakover til Cicero, den romerske retorikkens mester, og fram til Siv Jensen og Terje Søviknes i Frp.

Lange linjer

Johansen ser de store linjene, påviser både brudd og sammenheng i retorikkens historie, og sammenlikner taleren på torget i Athen med politikeren på TV.

- Du skriver at SV-leder Erik Solheim på 1980-tallet i all sin ufullkommenhet var et levende eksempel på god retorikk. Han ble oppfattet som ærlig og naturlig, i motsetning til Jagland i dag?

- Solheim virket både nervøs og sjenert på TV. Han stotret og nølte og smilte på feil sted. Men han forsøkte ikke å skjule sin usikkerhet med påtatt ansiktsmaske og glatt tale. Han avsto fra alt vi forbinder med god retorikk, men snakket enkelt og virket oppriktig. Det var Solheims styrke, og han framsto som en dyktig, moderne retoriker.

- Også Jagland stotrer og nøler...

- Denne formen er ikke alltid like vellykket. Det er noen fine nyanser her.

Det er noe med Jaglands nøling som ikke virker tillitvekkende, i stedet for å åpne seg, synes han å røpe seg.

- Du skriver også om tårene til Siv Jensen i et øyeblikk av ekte følelser under opprullingen av Søviknes-saken?

- Søviknes og Jensen, ble intervjuet i «Tabloid» på TV2 i januar 2001 da det gikk rykter om seksuelle overgrep i Frp. «Jeg har hundre prosent rein samvittighet,» sa Søviknes og begikk en løgn. Jensen støttet sin partifelle og avviste anklagene ved å riste på hodet med oppgitt mine. Under en pressekonferanse 12. januar er Carl I. Hagen og Siv Jensen tydelig slitne. I fjernsynet ser vi det selv. Siv Jensen prøver å ta seg sammen, men må føre fingeren over kinnet for å tørke en tåre. Hagen legger en beskyttende arm om skulderen hennes. Fjernsynet avslørte løgn og sannhet.

Professor Anders Johansen bruker disse begivenhetene, som er små i den store sammenhengen, til å belyse vilkårene for politisk samtale i fjernsynsalderen.

Politisk innhold

Han understreker at politikk dreier om saker, selvsagt, men at retorikken også handler om stil og form. Dermed siterer han Ciceros «De oratore»:

Det fortelles om Demostenes at da han ble spurt om hva som var det viktigste i talekunsten, satte han framføringen i første rekke, og dessuten i andre og tredje.

Retorikken er flere tusen år gammel: Den er den eldste av alle humanvitenskapelige disipliner og mor til alle andre. Den beholdt sin stilling fram til 1800-tallet, men måtte da vike. Den fikk et akademisk comeback i 1980-åra, men den nye retoriske litteraturen inneholder en blind flekk, den utelater den fysiske framføringen av budskapet.

Opprinnelig var retorikk kunsten å overbevise en forsamling. Taleren hadde tre oppgaver: å behage, belære og bevege. Da var stemmebruk og kroppsspråk like viktig som ordene.

- Og nå kan vi se og høre taleren. Da er vi tilbake ved utgangspunktet?

- Ja, derfor bør retorikkforskningen også konsentrere seg om den opprinnelige talekunsten i vid forstand. I dag er det meningsmålerne og synserne som gir politikerne karakterer med søyler og øyne på terningen, svarer Johansen.

Men hans nye bok er ikke noe klageskrift. Johansen framstår som lærd veiviser gjennom retorikkens vekst og fall med mange anekdoter og levende tidsbilder. Sosialantropologen klargjør hvordan talerens vilkår har vekslet.

- En retoriker må kjenne sin tid?

- Fedrene på Eidsvoll ville ha framstått som patetiske klovner i dag. Hadde vi overvært Henrik Wergelands berømte tale ved Krohg-støtten 17. mai 1833, ville vi ha sagt at mannen gikk helt bananas. Men han vakte voldsom begeistring, forestillingen må ha vært et show.

De nye politikerne

Ser vi på 1900-tallet, virker Martin Tranmæls kraftfulle agitasjon nesten voldelig på oss i dag. Hitlers gester og fordreide stemme vekker nå bare avsky. Hitler var avhengig av respons fra massene, og klarte ikke den mer intime formen som kringkastingen krevde.

- Men det klarte Ronald Reagan?

- Ja, han var den store kommunikator. Offentlige taler lød som en prat med naboen over hagegjerdet. Han er et godt eksempel på den nye nærheten som kreves i de elektroniske mediene.

- Einar Gerhardsen talte på denne lavmælte måten?

- Ja, hos Gerhardsen hører du en dempet, inderlig stemme med understrømmer av sitrende følelser, helt annerledes enn Tranmæls propaganda.

Gerhardsen beveget seg langt fram mot normen i dag, der patos, gester og store fakter framstår som skuespill.

Johansen mener at Erik Solheim gikk et skritt videre på denne veien, og vant talerens troverdighet ved å svare «dette veit jeg ikke noe om».

RETORIKK I DAG: Medieforsker Anders Johansen belyser budbringerens rolle i fjernsynsalderen. Stikkordet er troverdighet.
NY STIL: Einar Gerhardsen var blant de første som behersket den lavmælte formen som kreves i elektroniske medier.
VIRKET ÆRLIG: Lederen i SV, Erik Solheim, videreførte Gerhardsens stil. Solheim virket ekte på TV, og vant.
EN EKTE TÅRE: Frp's Siv Jensen viser et øyeblikk de ekte følelser på TV og vinner sympati.