Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Talen som forandret verden

George W. Bush vant ikke hjertene våre. Til gjengjeld har han formet hodene.

Meninger
Cathrine Sandnes Vis mer

Da George W. Bush gikk opp trappene for å tale for Kongressen, den 20. september 2001, var det ingen som trodde han skulle snakke om fred, forsoning eller å vende det andre kinnet til. Men det var heller ikke mange som hadde sett for seg at han skulle varsle, så omsvøpsløst, en krig uten grenser, uten slutt og uten en klart definert fiende. Der og da trodde vi kanskje at erklæringen om krig – ikke mot en annen stat, men mot konseptet «terror» – var en talemåte, en retorisk figur. I ettertid står det tydeligere for oss at han faktisk mente det han sa: «Vår krig mot terror begynner med al-Qaida, men den slutter ikke der. Den vil ikke slutte før hver eneste globale terrorgruppe har blitt funnet, stoppet og nedkjempet».

Slik jeg husker talen, der jeg satt klistret til pc’en i dagene og ukene etter terrorangrepene på USA, husker jeg det som et varsel om tredje verdenskrig. Henvendelsen til soldatene: «Timen vil komme når Amerika vil handle, og dere vil gjøre oss stolte». Påkallingen av verden: «Dette er verdens kamp. Sivilisasjonens kamp. Dette er kampen for alle som tror på fremskritt og mangfold, toleranse og frihet.» Og advarselen til den som måtte ha betenkeligheter: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene». Valget var vårt: Hvitt eller svart. Sivilisasjon eller barbari. Frihet eller frykt. For de fleste av oss kjentes det strengt tatt ikke som et valg, til det var den underliggende trusselen for merkbar.

Det er underlig hvordan hukommelsen fungerer. Når jeg ser president Bush sin tale i dag, slår det meg først og fremst hvilken retorisk og emosjonell kraft den har. Det er en nær perfekt tale som understreker at det er Presidenten for Verdens Eneste Supermakt som snakker. Det er en tale som samler sorgen til en knyttneve. Som skriver oppgjøret inn i fortellingen om det gode mot det onde og rettferdiggjør at den eneste mulige responsen er krig med alle tenkelige midler.

Der jeg, i 2001, holdt pusten i frykt for hva som skulle komme, hvor stort omfanget av hevnen for de nær 3000 drepte amerikanerne ville bli, er jeg i dag mest overrasket over hvor velkjent talen høres ut. Hvor vant vi har blitt til å tenke i kategorier som oss og dem. Sivilisasjon versus barbari. Frihet eller frykt. Det er som om femten år med krig har presset oss tettere sammen.

Ti dager før Bush holdt sin berømte tale – den 10. september – var det stortingsvalg i Norge. Før vi gikk til sengs var det klart at Kjell Magne Bondevik skulle bli landets neste statsminister, etter at Jens Stoltenberg hadde ledet Ap til et historisk dårlig valgresultatet. Valgkampen hadde i hovedsak handlet om skatter og avgifter, litt om skole og, som vanlig, ingenting om utenrikspolitikk. Det mennesket finnes neppe som kunne forestille seg at norske soldater snart skulle sendes til Afghanistan og bli der i femten år. Like lite som noen kunne ha gjettet at norske piloter skulle komme til å bombe Libya «mest og best», ved å slippe 588 bomber over tett befolkede strøk. Eller at vi, uten FN-mandat og sannsynligvis i strid med Folkeretten, skulle blande oss inn i en syrisk borgerkrig. Norge viste ettertrykkelig at vi var på «sivilisasjonens» side i krigen mot terror – som det vel strengt tatt er fortsatt, selv om begrunnelsen forsvinner stadig lenger bak i bevisstheten.

Det virker lenge siden president Bush understreket forskjellen på «våre mange muslimske venner» og terroristene. På de sanne troende av en «god og fredelig» religion, i motsetning til blasfemikere som utfører terror i Allahs navn. I dag lever han tilbaketrukket på landet. Osama bin Laden ble drept av amerikanske spesialstyrker i Abottabad. Mannen som tapte det norske valget har blitt generalsekretær i Nato. Vi vet ikke hvor mange sivile som har blitt drept, vi har ikke oversikt over hvor mange som er på flukt, og vi har ingen anelse om hvordan man avslutter en «krig mot terror». Men nå, når krigen kommer til Europa – enten i form av terroraksjoner inspirert av IS, et ektefødt barn av Irak-krigen, eller en strøm av flyktninger som kan reise via Libya etter Ghaddafis fall – er det fort gjort å glemme at det ene henger sammen med det andre. At jihadismen ikke skyter fart fordi det tilfeldigvis rabler for en rekke muslimer samtidig.

Den talen George W. Bush holdt den 20. september 2011 har blitt kalt «talen som gjorde ham til president». Den kan også kalles «talen som formet starten på det 21. århundre». Ingen av Obamas vidunderlige taler har hatt samme virkning. Ingen av Trumps vulgariteter kan måle seg i effekt. Det er konsekvensene av denne talen vi fortsatt lever i, over store deler av verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook