Da George W. Bush gikk opp trappene for å tale for Kongressen, den 20. september 2001, var det ingen som trodde han skulle snakke om fred, forsoning eller å vende det andre kinnet til. Men det var heller ikke mange som hadde sett for seg at han skulle varsle, så omsvøpsløst, en krig uten grenser, uten slutt og uten en klart definert fiende. Der og da trodde vi kanskje at erklæringen om krig – ikke mot en annen stat, men mot konseptet «terror» – var en talemåte, en retorisk figur. I ettertid står det tydeligere for oss at han faktisk mente det han sa: «Vår krig mot terror begynner med al-Qaida, men den slutter ikke der. Den vil ikke slutte før hver eneste globale terrorgruppe har blitt funnet, stoppet og nedkjempet».

Slik jeg husker talen, der jeg satt klistret til pc’en i dagene og ukene etter terrorangrepene på USA, husker jeg det som et varsel om tredje verdenskrig. Henvendelsen til soldatene: «Timen vil komme når Amerika vil handle, og dere vil gjøre oss stolte». Påkallingen av verden: «Dette er verdens kamp. Sivilisasjonens kamp. Dette er kampen for alle som tror på fremskritt og mangfold, toleranse og frihet.» Og advarselen til den som måtte ha betenkeligheter: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene». Valget var vårt: Hvitt eller svart. Sivilisasjon eller barbari. Frihet eller frykt. For de fleste av oss kjentes det strengt tatt ikke som et valg, til det var den underliggende trusselen for merkbar.