Talent-rush

Ung knalldebut.

CD: I årevis har rekrutteringen til norsk jazz vært eksepsjonell, tatt i betraktning både musikkens krav til faglig nivå og marginale medieeksponering. I det siste har særlig unge, kvinnelige vokalister meldt seg på med tæl, selvtillit og ferdighet, og «sleppet» fortsetter.

En av dem det har summet mest rundt, er HILDE MARIE KJERSEM. I lag med tre imponerende velspillende medstudenter ved Musikkhøgskolen - Andreas Hessen Schei (piano), Magne Vestrum (bass), Pål Hausken (trommer) - utgjør 23-åringen fra Ålesund TUB QUARTET , og nå er debutplata her med hennes tekster/melodier, arrangert av kvartetten.

CD-en viser en sanger som har kommet svært langt, både vokalteknisk og på veien mot et eget uttrykk. Den viser også en ambisiøs, men foreløpig ujevn komponist og en tekstforfatter som strutter av formuleringsvilje. Etter en monsteråpning med tre sterke låter taper riktig nok musikken noe av dynamikken og blir mer påståelig enn forløst, men tar seg opp i sluttfasen, der Joni Mitchell og Tom Waits klinger med i både idé og arrangement. «Red Shoes Diary» er uansett en knallsterk debut, og med litt bedre redigering og tydeliggjøring i enkelte låter vil Kjersem/TUB Quartet ta steget rett opp i eliteklassen.

Lykkes gjør også HILDE LOUISE ASBJØRNSEN , men i en helt annen jazzsjanger. På «Eleven Nights» gjør det unge kabaret- og revytalentet fra Sykkylven 13 egne låter i selskap med bl.a. pianist Per Husby og trompetist Kåre Nymark jr., og oppviser frapperende stilsikker beherskelse av det melodiøse kabaretjazz-/nattklubbjazz-uttrykket. Utadvendt og med glimt i øyet flørter og formidler hun ut som en miks av tre deler Marilyn Monroe og en del Billie Holiday på en musikalsk helstøpt CD-debut, og røper som sin navnesøster fra Sunnmøre ikke minst låtskriverferdigheter som nok skal avstedkomme nye interessante lytteropplevelser i framtida.

Ukas høydepunkt er likevel JACOB YOUNGs ECM-debut. 33-åringen har lenge vært en av de mest komplette jazzgitaristene her hjemme, men aldri har den musikalske identiteten hans kommet sterkere til uttrykk på cd enn på «Evening Falls». Komposisjonene hans er gode, og i sitt faste band - Mathias Eick (trompet), Vidar Johansen (bassklarinett, tenorsaksofon), Mats Eilertsen (bass), Jon Christensen (trommer) - har han medspillere som levendegjør dem på eventyrlig følsomt vis.

Eicks Kenny Wheeler/Dave Douglas-inspirerte (men ikke-plagierte) trompetspill gløder i disse «kveldsstemningene», Christensen eksellerer i den «time-and-colour»-rollen han selv har skapt i jazzen, og Young selv har jazzgitarhistorien fra iallfall Jim Hall til Pat Metheny i hver tone. Tålmodig perfeksjonering og aldri sviktende kjærlighet til skapende musisering går vakkert opp i en høyere enhet i denne varmende motsatsen til all den tundrakalde musikalske overflategjørma som skvulper rundt oss på så mange kanter.