Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Talenter i massevis!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KVINNER OG FILM: Kulturminister Trond Giske har satt fokus på likestilling i filmbransjen. Han har satt det opp som politisk mål på filmområdet på linje med målet om 20 spillefilmer i året. Det blir for tynt å betegne dette som overformynderisk ryggmarksrefleks, slik regissør Alexander Eik gjør i sitt innlegg i Dagbladet 19. august. Til informasjon har kvinnedeltagelsen i norsk film gått fra 15% i 1975-1989 til 20% de siste 17 årene, så fort går det ikke. Og hvis vi ser oss rundt, så har det ikke skjedd noen særlig utvikling på likestillingsområdet uten at det ligger makt bak ordene. Penger er makt. For film- og fjernsynsbransjen er det i all overveiende grad snakk om statlige midler. Det burde ikke overraske noen at politikerne bruker disse midlene til å oppfylle sine mål.Alexander Eik synes det er patetisk å se kvinner som roper ut om «skjulte mekanismer», og etterlyser rapporter utover «Tallenes tale», som han mener ligger til grunn for kvoteringsiveren. Det er nok ikke helt riktig. Det eksisterer både norske og sammenlignbare svenske rapporter som ser på skjevhetene og diskuterer årsakene. En rapport gjort av Arbeidsforskingsinstituttet i 2004 «Når menn velger menn og kvinner velger menn» ser på årsakene til den mangelfulle utnyttelsen av kvinnelige ressurser i norsk filmbransje. I denne rapporten gjengis bl.a. virkelighetsoppfatninger fra filmbransjen som «Kvinner og menn forteller ulike historier, menns historier sies å være lettere å selge» eller «Kvinner mangler generelt de lederegenskaper som skal til for å mestre gjennomføringen av et filmprosjekt». En annen påstand er at «Menns prosjekter blir valgt fordi menn er mer kompromissvillige med hensyn til å holde seg innen budsjettmessige rammer enn kvinner og ergo lettere å forhandle med». Så noen skjulte mekanismer er det nok der ute. Men alle som har jobbet noen år i bransjen, vet at disse problemstillingene kan gjelde for både noen kvinner og noen menn.

EIK SKRIVER OGSÅ at seminaret som Norsk filmutvikling arrangerer lukter av departementalt bestillingsverk. Hvilket er helt riktig. Det står til og med i tittelen til seminaret «Hvor står kvinner i norsk filmbransje - og hvor burde de stå? Kulturdepartementet har bedt oss om å gjøre opp status. Hva bør være statens ansvar og hva må vi greie å ordne opp i selv?» Det som ikke er riktig er at dette er et seminar som bare dreier seg om kvotering. I undertittel er det nettopp dette som ligger i spørsmålet «hva må vi greie å ordne opp i selv?» Eik velger å skyve hele ansvaret over på kvinnene og sier at de må få mer selvtillit, så kanskje de kan få lage film. Men hva er forskjellen? Om du kvoteres inn eller albuer deg inn, så er ingen av delene noen garanti for kvalitet. Vi har ennå tilgode å erfare at de med størst selvtillit lager de beste filmene. Og vi har talenter nok til å få oppfylt det politiske målet om likestilling. Vi har også en bransje som er profesjonell nok til å sette kravet om kvalitet først. Så hva er det egentlig Alexander Eik er så redd for? Er han såret over at kvinnelige skuespillere har gått ut og sagt at de ikke er så imponert over manusene og rollene de blir tilbudt. Hva med å ta det inn over seg og heller tenke at søren heller, dette kan jeg gjøre bedre. Eller blir det for feminint?