DUO: Marius Neset (tv) og Daniel Herskedal platedebuterer som duo med «Neck of the Woods», et album inspirert av folketoner fra mange himmelstrøk. FOTO: EDITION RECORDS
DUO: Marius Neset (tv) og Daniel Herskedal platedebuterer som duo med «Neck of the Woods», et album inspirert av folketoner fra mange himmelstrøk. FOTO: EDITION RECORDSVis mer

Talenter underveis

Nye album fra Daniel Herskedal & Marius Neset og trioen Moskus.

ALBUM: Tubaisten Daniel Herskedal og saksofonisten Marius Neset har i løpet av de siste åra tatt steget opp fra «ung og lovende»-kategorien og etablert seg blant norsk jazz' fineste instrumentalister.

En ad hoc kirkekonsert med de to for en tid siden ga støtet til videre duosamarbeid, og på «Neck of the Woods» spiller de seks Herskedal-låter, to av Neset samt Abdullah Ibrahims «The Wedding».

DANIEL HERSKEDAL & MARIUS NESET: Tuba & saksofonduo i sobert, melodisterkt samspill.
DANIEL HERSKEDAL & MARIUS NESET: Tuba & saksofonduo i sobert, melodisterkt samspill. Vis mer

De har også arrangert den religiøse folketonen «Eg er framand», der Hallvar Djupvik synger den gudsherlighetslengtende teksten med salvelsesfull innlevelse. Videre bistår vokalensemblet Svanholm Singers med ordløs sang på tre av låtene.

det folkemelodisterke og ganske «nedpå» albumet splintrer Herskedals mitraljøsetuba og Nesets flammende saksofonekspresjonisme den nesten sakrale stemningen i bare korte bluss.

Til gjengjeld er albumet en tone- og fraseringsmessig nytelse, og et originalt eksempel på hvordan samstemte musikersinn og svære tekniske ferdigheter kan få i utgangspunktet svært uliktklingende instrumenter til å låte som et mangeklanglig og spennende hele.

TRIOEN Moskus — Anja Lauvdal, piano; Fredrik Luhr Dietrichson, kontrabass; Hans Hulbækmo, trommer — springer ut av Jazzlinja i Trondheim, vant plateselskapet Grappas debutantpris i fjor og var finalist i årets JazzIntro. De tre unge musikerne fra hhv Flekkefjord, Haugesund og Tolga har også gjort seg positivt bemerket i andre konstellasjoner enn trioen, så det har vært knyttet betydelig forventning til debutalbumet «Salmesykkel» som lanseres med konsert på Nasjonal jazzscene, Victoria i kveld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MOSKUS: Lovende trio med uventet tynt debutalbum.
MOSKUS: Lovende trio med uventet tynt debutalbum. Vis mer

SALMESYKKEL er et bildefrodig og folkelig ord for trøorgel, pumpeorgel eller harmonium, men selv om Moskus' kollektivt komponerte musikk er (for det aller meste) melodibasert, ofte akkord- og/eller bassdrevet og rytmisk ukomplisert, handler den ikke akkurat om tonefølge til husandakter og desslike.

Ikke om øm pleie av jazzens pianotriotradisjon, heller.

For Moskus' melodikk og rytmikk, kretsing om fraser og figurer framfor mer fullstendige komposisjoner og vektlegging av klang og akkorder framfor improviserte enkelttonerekker med komp ligger nærmere pop/rock-kjølvannet til The Bad Plus og EST enn mer ortodokse jazztrioers. Noen gospelstemninger kan peke mot Tord Gustavsen Trio, men Moskus som gruppe, og Lauvdal rent pianistisk, framstår foreløpig som for uttrykksmessig begrenset til at TGT er noen relevant sammenlikning.

Også kompositorisk byr «Salmesykkel» på temmelig motstandsløs kost, slik at albumet mest virker å være en nødvendig arkivering av historien fram til nå for en lovende trio som forhåpentligvis har store steg foran seg.

CASSANDRA WILSON: Ujevnt førstesteg i nytt karrierekapittel.
CASSANDRA WILSON: Ujevnt førstesteg i nytt karrierekapittel. Vis mer

MED Firenze-innspilte «Another Country» og gitarist Fabrizio Sotti som produksjons- og låteskriverpartner tar Cassandra Wilson steget bort fra Blue Note etter nesten 20 år.

Sotti var en nøkkelmann på «Glamoured», det minst interessante av Wilsons Blue Note-utgivelser, og er nok en gang medansvarlig for et knippe høyst ordinære, til tider kjedelige låter der hans kompetente, men lite engasjerende gitarspill dominerer.

Wilson er stadig en flott sanger med karakteristisk røst og smidig timing, og det lille bandet med gitar, to perk, el-bass og trekkspill er sympatisk med henne. Men godbitene - to innledende blueslåter og en swingende afrikansk allsangavslutning - er ikke nok til å veie opp for mengden av duvende langhalm og to versjoner av «O sole mio», begge like dødfødte og med en like ubegripelig tilstedeværelse på albumet.