Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Golden Core - «Fimbultýr»

Talentfulle jyplinger

Golden Core spenner beina under deg.

Foto: Silje Storm Drabitius
Foto: Silje Storm Drabitius Vis mer

«Fimbultýr»

Golden Core

5 1 6

Metal

2019
Plateselskap:

Fysisk Format

«Skrudd opp til rødt»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Musikalsk modning kan være så mangt. Det som er sikkert er at man trenger ikke tyve år på baken for å oppnå det. Det er Golden Core et lysende eksempel på. Den sammenlagte alderen på bandet bikker nemlig knapt 30.

Gitarist Simen Jakobsen Harstad er 15 år gammel, mens makker, trommeslager og vokalist Thor Sandal er bare to år eldre.

Det som er enda mer imponerende er at «Fimbultýr» heller ikke er det norsk/islandske bandets første plate. Tospannet har holdt det gående siden 2014 og spilt en drøss med festivaler og konserter i løpet av de siste årene.

«Fimbultýr» er mikset av ingen ringere enn Kurt Ballou. Converge-gitaristen som holdt de to første Kvelertak-platene i ørene og produsert av Yngve Andersen fra Blood Command. Slikt blir det vellyd og fokus av.

Og da er vi tilbake til dette med musikalsk modenhet - for Golden Core handler det om å la riffene og sangene gjøre jobben uten å smøre på forstyrrende elementer og unødvendig krimskrams for å fylle opp lydbildet. Et godt stoner-riff står seg som regel best med bass, gitar og trommer skrudd opp til rødt.

Signaturen til bandet ligger i miksturen av buldrende riff og ilter black metal som sømløst avløser hverandre. «Hrafnaspa» og «Villist Vaettir» er to eksempler på hvordan hvordan gyngede stoner og primitiv ekstrem-metal kan bygge hverandre opp på en god måte.

«Fimbultýr» er et konseptalbum basert på Odin - tittelen er ett av hans mange navn, runemagi og mytologi, basert på Edda og skaldediktning. Ikke et uvanlig tema i ekstrem-metal, men i denne konteksten fremstår den lyriske tilnærmingen hakket mer eksotisk.

Variasjon er også noe bandet mestrer, det er nemlig ikke bare fullt øs på «Fimbultýr». «Buslubaen» er en langstrakt og suggererende, nærmest hypnotisk i sitt innskrenkede tonevalg, mens avsluttende «Lite vet mennesket», er nedtonet og vakker i all sin enkle og stemningsfulle prakt.

Det er ikke vanskelig å se for seg at Golden Core har noen gode år foran seg. Det skorter i alle fall ikke på talent hos disse ungfolene.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media