Talentfullt pisspreik

Det handler mye om biler i Øystein Jørgensens debutnoveller, om biler og råfyll og dårlige kamerater, om tomsnakk og liv på tomgang og om gutteværelser som det vendes tilbake til, og foreldre som sitter tiltaksløst og glor på TV'n, og om mangel på reell kommunikasjon i det hele tatt.

Skittenrealisme? Ja, kall det gjerne det. Det er litterært grovsmedarbeid. Stilen er rufsete som uhøvla plank, rusten som gamle barberblad og rølpete som langtrukne vodka-rap.

Mellom gutta

Her tales det ikke filosofisk fra sjelens dyp, her preikes det piss fra bilseter og barkrakker. Jørgensen har tatt omgangstonen mellom gutta på kornet. All unødvendig snakk er skrellet bort, for orda preller jo av likevel.

«Faen, det nytter ikke å fortelle ham noe som helst når han er i denne tilstanden. Det nytter faen ikke. Han er for drita, så altfor drita. Han har bare snakket piss i hele kveld (...)» .

Jørgensen legger ingenting imellom, og tertefine lesere vil neppe føle seg gjennombevet av salige litterære observasjoner når de gir seg i kast med innledningen til novellen «det er først da det skjer noe» :

«- Kan du holde kjeft, sa jeg! skriker Freddy. Og når Freddy skriker, spytter han også, så spyttet som for kort tid siden sto ut av den alltid pølsespisende kjeften hans, renner nå langsomt nedover frontruten på den nyvaskede Golfen min. Innmaten fra pølsene, det rosa kjøttet, det han ikke fikk svelget unna, renner nedover frontruten og blir liggende på dashbordet.»

Lengsel

Men som nesten alltid i den slags tekster dekker de røffe ordene over en sentimental lengsel etter nærhet og vennskap som ikke drukner i fyllerør og tomsnakk. Det fins en distanse mellom det fortellende jeg og omgivelsene. Han befinner seg liksom et annet sted, men likevel henger han fast i klistret. Om tekstene har en fellesnevner, kan man si at det dreier seg om den solidaritet man kan føle med et miljø man i bunn og grunn er fremmed for.

«Karaoke» er ikke ei debutbok som får en til å sperre øynene opp, men den er jevnt talentfull. Boka består av ti korte tekster, hvorav to- tre merker seg ut.

En av disse («Så det sang») handler om en heisatur med danskebåten. Her får fyllerøret utfolde seg i sin reineste og litterært sett mest tilfredsstillende form, samtidig som teksten har en overraskende slutt som kanskje kan behage mer fintfølende lesere.

Øystein Jørgensen likner en krysning av Ari Behn og Kyrre Andreassen. Men vi må nok få ei bok til for å kunne avgjøre om talentet holder.