AMATØRER: Nick (Jesse Eisenberg) og Chet (Aziz Ansari) tvinges til å robbe en bank i «30 Minutes or Less».
AMATØRER: Nick (Jesse Eisenberg) og Chet (Aziz Ansari) tvinges til å robbe en bank i «30 Minutes or Less».Vis mer

Talentløst

«30 Minute or Less» er irriterende lite morsom.

FILM: Dette er filmen Jesse Eisenberg valgte etter å ha blitt superstjerne og Oscarnominert for «The Social Network». Muligens ville han gjøre regissør Ruben Fleischer en tjeneste, siden «Zombieland» ble en hit, men i så fall kunne han med fordel klippet plenen hans eller designet en nettside.  

Jeg liker Eisenberg og hans nerdete arroganse, men denne gangen har han havnet i feil film. Han er flink til å kjøre rundt i en herjet Mustang og levere pizza innen 30 minutter, men det hjelper lite når resten av denne rølpete komedien er et latterkvelende katastrofeområde.  

Hjernedød
Vi befinner oss i Grand Rapids, Michigan, der Nick (Eisenberg) og kompisen Chet (Aziz Ansari) har kunstige dialoger og havner i keitete slåsskamp fordi Nick har ligget med Chets vakre søster for en del år siden. Denne delen av filmen kunne, med en klype flaks, utviklet seg til en ganske kjedelig romantisk komedie med middels god sitcom-dialog.  

Uheldigvis har manusdebutant Michael Diliberti fått den lyse idé at disse to nesten-morsomme taperne skal utsettes for påfunnene til et par hjernedøde kjeltringer med store planer. Dwayne (Danny McBride fra «Eastbound & Down») har en stripper på fanget som tar av seg toppen og overbeviser Dwayne om at han bør drepe sin egen far, en ufordragelig lottovinner. Med seg på laget har han Travis (Nick Swardson), som er i besittelse av en kraftig flammekaster. En leiemorder koster 100 000 dollar og de bestemmer seg for å kidnappe pizzagutten og true ham til å skaffe pengene.

Innavl
Resultatet er ikke morsomt, bare grenseløst irriterende. Hver gang Ruben Fleischer får øye på en potensielt komisk situasjon, tar han fram sin metaforiske flammekaster, tilintetgjør komikken og forventer at vi skal le av de forkullete restene.  

Mye av humoren består av referanser til film, mens det sjelden gjøres forsøk på å forbinde filmen eller karakterene med noe som minner om den virkelige verden. Filmatisk innavl, kunne vi kalle det.  

Filmen kunne med fordel vart i 30 minutter eller mindre og den ville utvilsomt blitt bedre hvis de tilmålte 87 minuttene ble tilbrakt i pizza-Mustangen med Nick. Kanskje ville han møtt noen genuint morsomme mennesker på sin vei. Komikk kunne oppstått. Det hadde vært noe.