Tåler ikke et nytt folkemord

Ingress

Meninger

Tilstanden i Den Sentralafrikanske Republikken er verre enn man inntil nylig trodde. Sekterisk vold, med lynsjing og de grusomste overgrep en kan tenke seg, har spredt seg utover landet sammen med plyndring og nedbrenning av hus og hele landsbyer. De utenlandske styrkene har hittil ikke klart å stanse blodbadet og vært nødt til å bruke stadig hardere virkemidler. Den midlertidige presidenten, Catherine Samba-Panza, er nær maktesløs og klarer ikke å tøyle sine egne soldater, som ofte snarere går på hevntokt enn å gjenopprette lov og orden.

Den siste valgte presidenten, François Bozizé, advarer fra utlandet mot «somalisering». Andre frykter et nytt folkemord som i Rwanda. Bozizé flyktet da opprørerne i alliansen Seleka, i hovedsak fra det muslimske mindretallet, inntok hovedstaden Bangui i mars i fjor og innsatte sin leder, Michel Djotodia som statssjef. Men disse oppførte seg som landeveisrøvere mot flertallet av kristne og animister, og i forrige måned tvang utlandet Djotodia til å gå av. Nå er det hovedsakelig kristne bander, kalt «anti balaka» («anti-machete»), som støtter Bozizé, som tar hevn og anklages for etnisk rensing mot muslimene.

Forholdene er egentlig enda mer innfløkte. Vi snakker om en mislykket stat helt fra landet ble uavhengig fra Frankrike i 1960, hvor landets valgspråk - «samhold, verdighet, arbeid» - står som en makaber spøk. Verdenssamfunnet har ikke noe annet valg enn å stanse et gryende folkemord. I desember satte president François Hollande i Frankrike i gang «Operasjon Sangaris» og sendte 1600 soldater, som nå forsterkes til 2000 etter påtrykk fra FN og generalsekretær Ban Ki-moon. Og den franske timeplanen er endret fra kortvarig til langvarig. Afrikanske land gjennom AU bidrar med 5500 soldater. EU dobler sitt bidrag til 1000 soldater.

Nå forhandles det om en fredsbevarende FN-styrke, som vil gjøre finansiering og samordning lettere. Det er akutt nødvendig. Norge har gitt 60 millioner kroner i medmenneskelig hjelp. Spørsmålet er om også Norge bør delta i en fredsstyrke. Men norske soldaters kunnskap i fransk språk er nokså fraværende, landkunnskapen likeså. Og presset mot Norge for å bidra i Sør-Sudan, hvor Norge har langt bedre forutsetninger, kommer samtidig.

Fra europeisk side må uansett Frankrike ta ledelsen, men landet gjør samtidig en innsats i Mali. En salomonisk utvei kunne kanskje være å spørre Frankrike om de har behov for norsk støtte under deres ledelse. Uansett: Et nytt Rwanda eller Somalia har Norge også et ansvar for å hindre.