Taliban og dobbeltmoral

FN bruker sanksjonsvåpenet mot Afghanistan. Det rammer sivilbefolkningen sterkt.

Taliban har ikke ødelagt alt i Afghanistan. Da jeg for noen måneder siden fløy fra Kandahar til Kabul med det lokale flyselskapet Ariana, var billettheftet slik jeg husket det fra tiden før Taliban. Arianas logo på forsiden og bilde av den største av buddhastatuene i Bamiyan på baksiden. Men som en markering av den nye tid var statuen dekket av svart tusj.

Nå er begge statuene sprengt. Verdenssamfunnets oppfatning av Taliban er forsterket: Afghanistan regjeres av islamske fanatikere, mer ekstreme enn noen andre. Men heller ikke i Afghanistan er bildet ensidig svart-hvitt. Reiser man rundt i landet, opplever man, som i de fleste andre konfliktområder, nyanser som kompliserer vår forutinntatte og ofte enkle oppfatning.

Taliban er PR-messig sin egen verste fiende. Forbudet mot å fotografere eller filme levende vesener har gjort det vanskelig å rapportere fra landet. Derfor er det gjerne det mest kuriøse som får omtale i verdenspressen.

Ødeleggelsene av Bamiyan-statuene er ikke noen kuriositet. Men nyanser er blitt borte også her. Ansiktet til den største av buddhafigurene ble trolig ødelagt allerede da islam for alvor gjorde sitt inntog på slutten av 800-tallet.

Før Taliban kom til makten, ble de praktfulle hulemaleriene i nisjene som rommet statuene, fjernet.

Kanskje kunne statuene vært reddet om de som nå har reagert sterkest, hadde vist like stor interesse for det lutfattige afghanske folk, selv om de lever under Taliban.

Bevegelsen er på kollisjonskurs med verdenssamfunnet og har pådratt seg FN-sanksjoner. De kontrollerer vel 95 prosent av Afghanistan, men får ikke representere landet i verdensorganisasjonen. Plassen i FN holdes av en koalisjon av gamle Mujahedin-grupper, de «hellige krigere» som, mer eller mindre samlet, kjempet mot den sovjetiske okkupasjonshæren. Da de russiske styrkene ble drevet ut, forsøkte Mujahedin å regjere Afghanistan. Det endte med indre stridigheter, blodig borgerkrig og nærmest anarki.

Da russerne forsvant, var hovedstaden Kabul nesten intakt. Etter Mujahedin ligger vel halvparten av byen i ruiner. Innbyrdes oppgjør kostet 20000- 30000 sivile livet.

Restene av Mujahedin, med utenlandsk våpenhjelp, forsøker å gjenvinne makten og kjemper i øyeblikket om områder nord og øst i landet.

Taliban betyr studenter. Og det var studenter fra de religiøse skolene ved flyktningleirene i Pakistan som først og fremst fylte opp den bevegelsen som rykket inn i Afghanistan i 1994 og tok Kabul høsten 1996.

I hovedstaden var spranget fra miniskjørt til den heldekkende burka, som Taliban tvang kvinnene til å gå med, så stort at ikke bare kvinnene der reagerte. Det kom avskyreaksjoner fra kvinnebevegelser over hele verden, særlig i USA.

Men utenom byene har kvinner i Afghanistan alltid dekket seg til. Vi finner tildekkede kvinner i flyktningleirene, langt fra Talibans innflytelse. Vi finner dem i andre muslimske land.

Taliban la under seg et land som hadde vært i krig i over 20 år. Det fløt av våpen, og ran og overfall hørte til dagens orden. I Mujahedins islamske Afghanistan var ikke engang kvinner trygge.

I dette kaoset oppsto Taliban, og et krigstrett folk sluttet seg til dem. I løpet av forbausende kort tid avvæpnet de befolkningen og innførte ro og orden i store deler av landet.

Straffemetodene var barbariske. Men uten å godta dem: Det er tvilsomt om Taliban hadde oppnådd samme resultater med silkehansker i et land som hadde vært i krig i så mange år.

De aller fleste av fotfolket i Taliban kommer fra landsbygda, der kvinner har gått tildekket, og der vanlig skolegang nærmest har vært fraværende. I de religiøse skolene lærte studentene at kvinner som viser sine ansikt offentlig, er løsaktige.

Da de rykket inn i Kabul, en internasjonal metropol på 70-tallet, møtte de TV-apparater der kvinner uten slør leste nyheter. Disse kvinnene ble fritt vilt for de unge Taliban-soldatene som voktet TV-stasjonen før den ble stengt. Da det ble innført påbud om at de skulle dekke til ansiktet, følte de kvinnelige ansatte dette som en lettelse.

Men amerikanske kvinneorganisasjoner vedtok avskyresolusjoner.

Og verre ble det da Taliban nektet kvinner å arbeide, påbød at de bare kunne bevege seg ute i følge med en mannlig slektning og nektet piker skolegang.

I dag går kvinner alene i Kabul, gjerne på høye hæler. De tar drosje med mannlig sjåfør, men er fortsatt tildekket. Stadig flere piker får undervisning, selv om det er med utenlandsk hjelp. Barna leker med drager som ble forbudt av Taliban. De spiller fotball med korte bukser, også et tegn på at reglene tøyes.

De fleste setter pris på sikkerheten, men frykter det religiøse politiet, en slags stat i staten, som passer på at påbudene fra Talibans leder, den enøyde mulla Omar, blir fulgt.

Som sine forgjengere har Taliban hatt store inntekter av opiumproduksjonen. CIA oppmuntret i sin tid til dyrkingen for å skaffe penger til krigen mot russerne, og Afghanistan ble en av verdens aller største opiumprodusenter.

For to år siden var jeg med Taliban-soldater i fjellene mot Pakistan. De raidet heroinlaboratorier og lagre og lovet at valmuedyrkingen var neste mål.

I fjor innførte mulla Omar forbud mot all dyrking av opium. Verden tok ikke meldingen alvorlig, men nå er det slått fast at det nesten ikke dyrkes opium i landet lenger.

FN har beregnet inntektstapet for bøndene til vel 100 millioner dollar.

Men FN har ikke fulgt opp med program for erstatningsvekster. De har i stedet trappet ned og intensivert patruljeringen av grensene.

Kynikere hevder at Taliban med sitt forbud øker etterspørselen og driver prisene opp, så det skal bli mer lønnsomt å dyrke igjen. Taliban selv mener de har forsøkt å komme verdenssamfunnet i møte, uten å bli takket.

FN har svart med nye sanksjoner mot Taliban. Mye tyder på at det var dette som utløste ødeleggelsen av statuene i Bamiyan.

For det viktige for Taliban er å bli anerkjent av verdenssamfunnet. De vil overta den plassen i FN som holdes av det tidligere Mujahedin. Taliban finner det urettferdig at en gruppe som ikke engang, som de sier, «har fast adresse i Afghanistan», skal representere dem i FN.

Afghanistan-eksperten Ahmed Rashid mener det er USA som bestemmer FNs syn på Taliban. Han mener at USA ikke har noen Afghanistan-politikk, men en politikk rettet mot terrorisme og spesielt mot en person: Osama bin Laden. Han var USAs venn da han kjempet mot russerne. Under Golf-krigen vendte han seg mot dem, og Washington mener han er mannen bak de blodige aksjonene mot bl.a. USAs ambassader i Afrika.

Taliban vil ikke utlevere bin Laden, de regner ham som en gjest. De godtar at han har en stor gruppe arabiske soldater rundt seg. De tillater også at muslimske opprørere fra flere sentralasiatiske land oppholder seg i Afghanistan. Det har ført til samarbeid mellom USA og Russland, mot Afghanistan.

Afghanistan, et av verdens aller fattigste land, er også rammet av en tørkekatastrofe av enorme dimensjoner. Den massive hjelpen utenfra er ikke kommet. FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner sliter med å skaffe midler.

Men FN bruker samtidig sanksjonsvåpenet mot landet. Det rammer også sivilbefolkningen sterkt, og Taliban forstår ikke det de mener er verdenssamfunnets dobbeltmoral.

Talibans forgjengere som nå har Afghanistans plass i FN, klarte ikke å styre landet.

Det klarer heller ikke Taliban. De har ikke skapt arbeidsplasser eller noen form for økonomi, men derimot ro og sikkerhet i store deler av landet. Det har ført til interesse blant eksilafghanere. Noen av dem er på vei tilbake for å investere, for første gang på mer enn 20 år.

Moderate krefter i Taliban ønsker en tilnærming til omverdenen, de ekstreme ønsker det motsatte.

Raseringen av statuene fra landets førislamske tid kan være en reaksjon fra en regjering som føler seg urettferdig utstøtt. Det kan også være en styrkedemonstrasjon fra de mest ytterliggående innen Taliban.

Men buddhastatuene hadde kanskje ikke vært tema nå om verden og FN hadde vist større smidighet i stedet for fordømmelse og straff i sin omgang med Taliban.