Norsk Afghanistan-debatt kan ha direkte og farlige effekter for nordmenn i felt. Taliban er aktør i vår politikk som vi i deres. Det er direkte politiske dynamikker mellom det som skjer i felt og hjemme: Vi lever i en fredslogikk her hjemme og blir sjokkert når det er krigshandlinger med skadde og falne. Vi er desto mer attraktive som mål for Taliban og andre opprørsgrupper. De sikter seg logisk inn mot de nasjoner som er lettest å påvirke.

Det farlige paradokset er at jo mer motstand vår deltagelse i ISAF får på hjemmebane, desto mer utsatt blir nordmenn i felt for kidnappinger, attentater og angrep. Dette gjelder ikke minst sivile aktører som ikke kan beskytte seg like godt som militære.

Den nye globale sikkerhetspolitikken som typisk sett består av vestlige aktører i internkonflikter versus geriljagrupper er preget av asymmetri og globalisering på samme tid.

Dette krever to ting i hodet. Det ene er at krigen ikke skal vinnes. Det andre er at det viktigste slaget er politisk og utkjempes her hjemme, ikke i felt:

Bruken av militærmakt mot en gerilja er ikke en krig mot en tradisjonell fiende. Det er heller en aksjon mot opprørere, noen ganger med konvensjonell væpnet motstand, slik som i den norsk-tysk-afghanske offensiven mot Taliban nylig. Geriljakrig vinnes aldri uten at folket er med vinneren, derfor er «hearts and minds» selve nøkkelen. De sivile virkemidlene er derfor de viktigste. De militære skal «rydde plass» slik at de kan virke.