Talibans tilbakekomst

Taliban fremstår i økende grad som en del av det globale islamistiske nettverket, inspirert av al-Qaida. Hvordan kunne Taliban komme så voldsomt tilbake? Hva er utsiktene fremover?

TALIBANS VIKTIGSTE rekrutteringsbase har alltid vært blant den pashtunske landsbybefolkningen sør og øst i landet, og blant flyktningebefolkningen i Pakistan. Taliban betyr ganske enkelt studenter - de som søker sannheten - og kjernen i bevegelsen er religiøse ledere og deres nettverk av studenter. De religiøse skolene - madrasaene - har vært sentrale for rekruttering. Også i disse befolkningsgruppene var det omfattende misnøye med Taliban-regimet mot slutten av 90-tallet, grunnet i omfattende tvangsrekruttering, knallhard skatteinnkreving, og kontroll på områder som de fleste oppfattet som strengt privat. Etter at Taliban-regimet falt i 2001 trakk de fleste av støttespillerne seg tilbake til sine lokalsamfunn, der de holdt en lav profil. Noen var fast bestemt på å ta opp igjen krigen, men mange var innstilt på samarbeid med den nye regjeringen.

FREDSAVTALEN FOR Afghanistan ble fremforhandlet i Bonn i desember 2001. Ved forhandlingsbordet var det plass verken for Taliban eller andre som kunne sies å representere den pashtunske landsbybefolkningen. Presidenten, Hamid Karzai, er selv Pashtuner med bakgrunn i det sørlige Kandahar, men etter hvert som kompromissene med Nordalliansen har blitt stadig flere, har han mistet enhver troverdighet hos sine egne. Det er en økende følelse av å være politisk marginalisert. I denne situasjonen kommer Taliban tilbake på banen, og fremstår som det eneste alternativet til regjeringen i Kabul. De tiltrekker seg nye rekrutter både lokalt og i flyktningebefolkningen. De både lokker og truer lokalbefolkning til å vende ryggen til regjeringen og samarbeide med dem. Etter hvert som tilliten til fredsprossessen går i oppløsning, blir det stadig mer fristende å spille på lag med Taliban, også for folk som er skeptiske til hva de står for.

OGSÅ ØKONOMISK ER det en følelse av marginalisering i sør. Det har vært lite fremgang når det gjelder gjenoppbygging og økonomisk utvikling. I stor grad er dette et resultat av den vanskelige sikkerhetssituasjonen, og fra Taliban-ledelsen sin side har det vært en bevisst strategi å forhindre gjenoppbyggingsprosjekter for å frata regjeringen legitimitet. Det faktum at regjeringens representanter i stor grad fremstår som korrupte, uten verken vilje eller evne til å imøtekomme befolkningens behov, gjør bare ting verre. Mange av de lokale regjeringsrepresentantene er tidligere krigsherrer som er velkjent for sine overgrep mot lokalbefolkningen.Den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom har stort sett operert i de pashtunske områdene, der målet har vært å eliminere Taliban og al-Qaida-ledere. Konsekvensene for sivilbefolkningen har vært store. Mange uskyldige er drept. Andre er arrestert. Det har vært omfattende bruk av husundersøkelser der styrkene uanmeldt stormer inn og kroppsvisiterer alle, også kvinnene, og derved gjør vold på grunnleggende lokale normer. Dette har skapt betydelig klangbunn for Taliban når de argumenterer for at de internasjonale styrkene er fiender av islam som må drives ut for enhver pris. Når den internasjonale sikkerhetsstyrken, ledet av NATO, nå har tatt over ansvaret i sør, så arver man en offensiv krig - og et meningsklima - som gjør det svært vanskelig å slå over til fredsmodus.

TALIBAN ER FOKUSERT PÅ den politiske kampen i Afghanistan, på tross av at retorikken i økende grad har preg av global hellig krig. Taliban fremstår som mer profesjonelle i dag en da de satt ved makten, ikke minst militært og på mediafronten. De lærer mye av det som foregår i Irak, det utveksles informasjon og folk. Eksempler på dette er bruken av selvmordsaksjonister og improviserte sprengladninger i veikanten. Samtidig er det klart at Taliban er en mangefasettert bevegelse. Lokale konflikter av mange slag - det kan være mellom en guvernør og en tidligere krigsherre som er satt til side av regjeringen, eller det kan være fordi internasjonale styrker har svidd av en opiumåker - blir tolket som Taliban-ledet motstand. I dette landskapet av lokale konflikter og misnøye er Taliban flinke til å manøvrere.

PAKISTAN ER EN JOKER i den afghanske krigen. Landet var utvilsomt en sentral støttespiller for Taliban i deres velmaktsdager. Taliban har parallelle nettverk i den pashtunske befolkningen på pakistansk side av grensen, og forbindelsene er sterke. En omfattende militæraksjon i stammeområdet Waziristan ble nylig avblåst etter at den pakistanske hæren hadde lidd store tap. En lokal fredsavtale ble inngått med regjeringen, med indirekte godkjenning fra det afghanske Taliban-lederskapet. Det er liten tvil om at Taliban får støtte fra flere aktører i Pakistan, inkludert religiøse partier, handelsfolk og deler av etterretningstjenesten. Fra ett pakistansk synspunkt er det svært bekymringsfullt at erkefienden India nå har blitt en viktig aktør i Afghanistan, med ett omfattende nærvær i de sensitive grenseområdene. I det store og hele virker situasjonen fastlåst, og mange frykter at dette vil gå fra vondt til verre. Den militære operasjonen, som skulle stabilisere situasjonen i sør, ser ut til å ha bidratt til økende oppslutning om Taliban. De fleste involverte, fra regjeringen og de internasjonale sin side, mener at det er behov for å skape mer økonomisk utvikling i sør, slik at vanlige folk ser en forskjell i sin egen hverdag. Dette er vanskelig å få til så lenge Taliban effektivt retter sine våpen mot regjering og bistandsaktører, samtidig som kapasiteten til å drive prosjektene er begrenset.

DET MEST DELIKATE spørsmålet handler om politiske løsninger. NATO-styrkene har nylig inngått en fredsavtale med lokale ledere i Musa Qala i Helmand-provinsen, der det har vært intense kamper nylig, en avtale som neppe hadde vært mulig uten at Taliban har gitt sin stilltiende aksept. President Karzai har tilbudt amnesti til Taliban, med unntak av topplederne. Etter 2001 har Taliban blitt en mer rendyrket militær organisasjon. De fremstår også som mer radikale, tettere knyttet til et internasjonalt islamistisk nettverk. Samtidig er Taliban i øyeblikket eneste bærer av en reell misnøye med både regjeringen og de internasjonale styrkene i Afghanistan. Denne misnøyen kan ikke møtes med militære virkemidler, og den kan neppe møtes fullt ut med bistand. Det er behov for politiske løsninger. Det er vanskelig å tenke seg konstruktive forhandlinger direkte med det nåværende Taliban-lederskapet. Alternativet er å finne politiske løsninger som imøtegår den grunnleggende misnøyen som ligger til grunn for oppslutningen om Taliban, og derved svekke deres popularitet. Dersom dette ikke lykkes, kan vi vente intensivert krigføring, noe som etter hvert kan tvinge fram en uforbeholden politisk aksept av det mest radikale Taliban.