TALIBANS VIKTIGSTE rekrutteringsbase har alltid vært blant den pashtunske landsbybefolkningen sør og øst i landet, og blant flyktningebefolkningen i Pakistan. Taliban betyr ganske enkelt studenter - de som søker sannheten - og kjernen i bevegelsen er religiøse ledere og deres nettverk av studenter. De religiøse skolene - madrasaene - har vært sentrale for rekruttering. Også i disse befolkningsgruppene var det omfattende misnøye med Taliban-regimet mot slutten av 90-tallet, grunnet i omfattende tvangsrekruttering, knallhard skatteinnkreving, og kontroll på områder som de fleste oppfattet som strengt privat. Etter at Taliban-regimet falt i 2001 trakk de fleste av støttespillerne seg tilbake til sine lokalsamfunn, der de holdt en lav profil. Noen var fast bestemt på å ta opp igjen krigen, men mange var innstilt på samarbeid med den nye regjeringen.

FREDSAVTALEN FOR Afghanistan ble fremforhandlet i Bonn i desember 2001. Ved forhandlingsbordet var det plass verken for Taliban eller andre som kunne sies å representere den pashtunske landsbybefolkningen. Presidenten, Hamid Karzai, er selv Pashtuner med bakgrunn i det sørlige Kandahar, men etter hvert som kompromissene med Nordalliansen har blitt stadig flere, har han mistet enhver troverdighet hos sine egne. Det er en økende følelse av å være politisk marginalisert. I denne situasjonen kommer Taliban tilbake på banen, og fremstår som det eneste alternativet til regjeringen i Kabul. De tiltrekker seg nye rekrutter både lokalt og i flyktningebefolkningen. De både lokker og truer lokalbefolkning til å vende ryggen til regjeringen og samarbeide med dem. Etter hvert som tilliten til fredsprossessen går i oppløsning, blir det stadig mer fristende å spille på lag med Taliban, også for folk som er skeptiske til hva de står for.