Talibans tofrontskrig

Den amerikanske offiseren og militæranalytikeren John Nagl uttalte i vår at innen sensommeren i år vil det være avgjort hvem som har vunnet og hvem som har tapt i Afghanistan. Umiddelbart ble dette oppfattet som en dyster spådom, men utviklingen i Pakistan den siste tiden viser at utfallet kan bli lysere enn først antatt. Statsminister Yousaf Raza Gilanis målsetting om å «spyle ut» alle terrorister fra pakistansk jord er et lenge etterlengtet pakistansk initiativ som i disse dager setter Taliban under et voldsomt press.

Katt og mus-leken med Taliban de siste årene i Afghanistan har tæret på NATOs tålmodighet så vel som på det internasjonale samfunnets tro på bruken av militærmakt i denne type konflikter. Mens Taliban har kunnet krysse den porøse grensen til Pakistan, har ISAF-styrkene måttet stoppe jakten, da grensen også representerer enden på det avtalte operasjonsområdet. De semi-autonome stammeområdene på pakistansk side er svært fordelaktige for Taliban og fungerer som friområder hvor de relativt uforstyrret kan omgruppere og etterforsyne seg. Der lever de i en kokonglignende tilstand, beskyttet av lojale støttespillere i svært avsidesliggende små samfunn som er nærmest umulig å infiltrere for utenforstående.

Da en våpenhvile ble undertegnet med Taliban i februar kom det som en stor overraskelse for mange både i Pakistan og i verden for øvrig. Taliban skulle få innføre sharialovgivning i Swat mot å legge ned våpnene, men så snart avtalen var signert ble den brutt. Da Taliban viste territorielle ambisjoner ved å okkupere ytterligere områder med tilstedeværelse så nær som 10 mil fra atommaktens hovedstad Islamabad, ble det ansett som en eksistensiell trussel. Fra amerikansk hold ble våpenhvilebruddet karakterisert som en «wake-up call» for Pakistan, og i kjølvannet av president Barack Obamas Afghanistan og Pakistan-strategi, lansert 27. mars i år, ble det lagt et omfattende press på pakistanske styresmakter. Pakistans president Asif Ali Zardari fikk omfattende oppslutning blant sine egne til å gjennomføre en storskalaoperasjon for å slå tilbake et Taliban som under sin offensiv benyttet et konvensjonelt operasjonsmønster og dermed blottstilte seg overfor overlegen pakistansk militærmakt. Med 15 000 soldater, samt kampfly og kamphelikoptre mot om lag 4000 løselig organiserte talibansoldater, fikk motoffensiven umiddelbart effekt. I sterk kontrast til tidligere halvhjertede forsøk som kun bidro til å styrke Talibans posisjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som alltid i kamper som utspiller seg blant sivilbefolkningen, blir disse skadelidende. FNs anslag på internt fordrevne i Pakistan kryper nå mot 3 millioner mennesker. Et skremmende høyt tall som pakistanske myndigheter må makte å håndtere for å beholde befolkningens støtte for motoffensiven. Samtidig verserer tall så høye som 1 500 drepte talibansoldater hittil. Flere og flere distrikter i Malakandregionen, hvor Swat er en del, tømmes for Taliban. De fordrevne anmodes om å returnere under lovnad om sikkerhet fra regjeringssoldater som patruljerer områdene. Den pakistanske hæren, nå økt til 22 000 soldater, har beveget seg inn i talibanbefestede Waziristan som også huser den pakistanske talibanlederen Baitullah Mehsud og andre kjente talibanprofiler. Dette er et sterkt befestet og hyppig benyttet baseområde for talibansoldater som venter på nye oppdrag i Afghanistan. Både i forkant av, og samtidig som styrkene beveger seg gjennom nye områder, er det de siste to-tre ukene oppstått en folkereisning mot Taliban hvor befolkningen danner såkalte «lashkars», militsbevegelser hvor sivile tar til våpen i tusentalls, for å bidra til å drive ut Taliban. Spesielt utslagsgivende var selvmordsaksjonen mot en moské som drepte over 26 uskyldige bedende. Angrepet mot Pearl Continental i Peshawar nylig, er enda et eksempel på et presset Taliban som lar uskyldige menneskeliv fungere som brekkstang overfor regjeringen, for å fremtvinge en stopp på motoffensiven som foregår med full tyngde.

Innen opprørsbekjempelse (counterinsurgency) er det ikke opprørerne som er den viktigste målgruppen, men befolkningen. Det er hos befolkningen et opprør gror frem, det er befolkningen som slutter opp om et opprør, og det er befolkningen som kan stanse det. Derfor er det en kamp mellom opprørerne og opprørsbekjemperne om å vinne befolkningens gunst ved å overbevise om at deres alternativ er det beste. I dette tilfellet ser det nå ut til at Taliban er i ferd med å trekke det korteste strået. Det viser at Talibans oppslutning har vært tuftet på frykt og undertrykkelse, heller enn sympati og tro på en bedre hverdag. Óg at militærmakt benyttet i opprørsbekjempelse fungerer best som et redskap til å trygge befolkningen, heller enn til å bekjempe opprørere.

Mao Zedong er en av nyere histories mest vellykkede geriljaledere som maktet å reise en hel befolkning for å styrte det sittende regimet. I sin håndbok i geriljakrigføring fra 1937 sammenligner han geriljasoldater med fisk i vannet som trives og forøker seg ved den riktige temperaturen. Ved å legge til rette for sikkerhet, og ikke minst bidra til massiv utvikling i grenseområdene, vil de pakistanske styresmaktene kunne skape en ugunstig temperatur.

Mens den pakistanske hærens momentum utsetter Taliban for et voldsomt press på pakistansk side av grensen, lander Obamas 21000 nye soldater bølgevis på afghansk side. Disse spres utover de sørlige provinsene i mindre, men slagkraftige, grupper for å sikre lokalbefolkningen mot Talibans voldelige påvirkning. En strategi ikke så ulik den som ble benyttet i Irak under «The Surge» i 2007-2008. Dette medfører at Taliban nå presses på to fronter, med stadig mer begrensede friområder til omgruppering og etterforsyning – friområder som er livsnødvendige for enhver geriljastyrke.

Historien tilsier at dersom presset mot Taliban opprettholdes vil deres aksjoner de neste ukene og månedene preges av desperasjon, synliggjort ved økt antall selvmordsaksjoner og veibomber, samt rettede angrep mot høyprofil- og høyverdimål som embetsmenn, hoteller, ambassader, politistasjoner, samt mer tilfeldige mål. Helt til det plutselig blir stille ved at de resterende lederne går under jorden, og soldatene barberer skjegget og smelter inn blant lokalbefolkningen i såkalte sovende celler mens de venter på gunstigere «vanntemperatur».

Det skal en sterk leder til for å holde trykket oppe og befolkningen med seg når millioner av mennesker er fordrevne og soldater fører kamp mot egne landsmenn. Lykkes imidlertid president Zardari kan det faktisk være Pakistan som drar Vesten opp av det som mange kritikere karakteriserer som en hengemyr i Afghanistan.