Det har vakt en viss oppsikt i kongeriket at jeg nylig skrev en personlig kommentar om Brochmann-utvalget og innvandrerregnskap. Jeg skrev blant annet om raseriet jeg føler over at min innvandrersamboer og mine innvandrersvigerforeldre stemples som nettotap. Dette falt enkelte tungt for brystet og jeg har blitt kritisert for å ødelegge debatten med «føleri». Fra ytre høyre ble det hevdet at jeg har avslørt en forakt for «tall og fakta». Men også Klassekampens redaktør slang seg på med en kommentarartikkel der han advarte mot det jeg hadde skrevet og «uviljen mot å få fram tall og fakta på integreringsfeltet».
Disse kritikerne synes å mene at «fakta» i denne saken er uomtvistelige, objektive og hevet over en hver diskusjon. Slik er det selvsagt ikke. Det er ungdomsskolepensum at samfunnsdebatten er en konstant kamp om hvordan tall og fakta skal brukes og fortolkes.
Misbruket av Brochmann-rapporten fra aktører som Per Willy Amundsen og Jens Ulltveit-Moe har både jeg og andre kommentert. Og utvalget kan selvfølgelig ikke klandres for hvordan materialet deres utnyttes. Men la oss se på hvordan utvalget selv lanserte sine funn. «500 millioner europeere står klare til å invadere det norske velferdssystemet. Nå ber Brochmann-utvalget politikerne våkne.» Slik lød inngangen til et intervju i Dagsavisen med Knut Røed, økonom ved Frisch-senteret og en av utvalgets viktigste premissleverandører. Mer eller mindre likelydende oppslag fant man i VG, Dagbladet og de store regionavisene. «Innvandringen er en bombe under velferdsstaten», sa Røed over alt.
Ok, her har vi et tall: Det er helt korrekt at det er ca. 500 millioner innbyggere i EU. Vi har også et faktum: Alle EU-borgere som får arbeid i Norge kan nokså enkelt få tilgang til visse utbetalinger som kontantstøtte, selv etter korte arbeidsopphold. Men det får da være måte på alarmisme! Hele EU er ikke på vei hit for å snylte på oss. Utvalgets egne tall viser at det kun er 1245 personer som i dag får kontantstøtte sendt ut av landet. Det er snakk om ca. 50 millioner kroner. En god slump, absolutt, men ikke mer en hva regjeringen økte tilskuddet til Operaen med i år. Altså uhyre langt fra en «bombe under velferdsstaten». Og dessuten en «bombe» som lett desarmeres: Som utvalget selv foreslår er det bare å avvikle kontantstøtten.
Det andre alarmtallet som gikk igjen i sakene Røed var opphav til, var 4,3 milliarder i «trygdeeksport», altså ulike trygdeutbetalinger som går ut av landet. VG gadd ikke nevne at mesteparten av disse pengene går til norske pensjonister på Costa del Sol, men de fleste var mer redelige. Likevel, 34 prosent går til utlendinger som har jobbet i Norge en periode, er ikke det snylting kanskje? Noe av det er nok oppfinnsom utnyttelse av regelverket, og vi bør se på hvordan det kan motvirkes. Men synes vi virkelig ikke at en polsk snekker som har blitt skadet på jobb i Norge skal ha krav på sykepenger? Hvilken rett har vi til å kreve at «500 millioner europeere» skal være vår reservearbeidskraft, som vi kan utnytte og så dumpe kostnadsfritt når de ikke er brukbare lenger?
Utvalgsleder Grete Brochmann fokuserte på sin side mest på barnerike innvandrerfamilier. Et av forslagene hun ivrer for er å kutte barnetillegget til uføretrygdede. Resonnementet er at uføre tjener så mye på barnetilleggene at de vil tape penger på å gå ut i jobb. «Det er et faktum», som Brochmann sa til VG.
Jo da. Visst er det doxa i en del økonomkretser at desto lavere trygdene er, dess mer får folk «insentiver» til å arbeide. Men en rekke undersøkelser motbeviser dette, blant annet en omfattende studie utvalget kunne ha sett på, utført ved anerkjente New School i 2009. Der gjennomgås forholdet mellom trygd og arbeidsledighet i 19 OECD-land og konklusjonen er utvetydig: Om trygdesatsen er høy eller lav har lite eller ingenting og si. Folk vil helst jobbe uansett, og kutt skaper ingen flere jobber, bare flere fattige. Her snakker vi dessuten om uføre - det er et faktum at dette er en gruppe som i enda mindre grad kan presses ut i jobb.
Brochmann og Co. foreskriver nesten utelukkende kutt, krav og innstramminger. Men for at innvandrere skal få høyere sysselsetting må noen være villige til å gi dem en jobb. Rapporten bruker bare noen få, overflatiske sider på å si noe om diskriminering og utstøting. Det er et faktum at utvalget - som er 100 prosent hvitt - dermed usynliggjør de faktorene innvandrere selv opplever som aller viktigst. Utvalgets avtrykk i den norske samfunnsdebatten blir ikke først og fremst tallene de har lagt fram, men perspektivet de forsterker: En forestilling om at det må være noe defekt med innvandrerne - moralsk, etnisk, religiøst, whatever.
Den forestillingen kan umulig bekjempes med bare tall og fakta. Den må også bekjempes med et motperspektiv - et som ser blant annet mine svigerforeldre som alminnelige mennesker, ikke minustall.
