Det har vakt en viss oppsikt i kongeriket at jeg nylig skrev en personlig kommentar om Brochmann-utvalget og innvandrerregnskap. Jeg skrev blant annet om raseriet jeg føler over at min innvandrersamboer og mine innvandrersvigerforeldre stemples som nettotap. Dette falt enkelte tungt for brystet og jeg har blitt kritisert for å ødelegge debatten med «føleri». Fra ytre høyre ble det hevdet at jeg har avslørt en forakt for «tall og fakta». Men også Klassekampens redaktør slang seg på med en kommentarartikkel der han advarte mot det jeg hadde skrevet og «uviljen mot å få fram tall og fakta på integreringsfeltet».

Disse kritikerne synes å mene at «fakta» i denne saken er uomtvistelige, objektive og hevet over en hver diskusjon. Slik er det selvsagt ikke. Det er ungdomsskolepensum at samfunnsdebatten er en konstant kamp om hvordan tall og fakta skal brukes og fortolkes.

Misbruket av Brochmann-rapporten fra aktører som Per Willy Amundsen og Jens Ulltveit-Moe har både jeg og andre kommentert. Og utvalget kan selvfølgelig ikke klandres for hvordan materialet deres utnyttes. Men la oss se på hvordan utvalget selv lanserte sine funn. «500 millioner europeere står klare til å invadere det norske velferdssystemet. Nå ber Brochmann-utvalget politikerne våkne.» Slik lød inngangen til et intervju i Dagsavisen med Knut Røed, økonom ved Frisch-senteret og en av utvalgets viktigste premissleverandører. Mer eller mindre likelydende oppslag fant man i VG, Dagbladet og de store regionavisene. «Innvandringen er en bombe under velferdsstaten», sa Røed over alt.