HVA ER GALT? Norske skoleelever blir dårligere og ikke bedre i matematikk, til tross for stadig satsning. En matematiker mener det som undervises, knapt kan kalles matematikk i det hele tatt. Foto: Scanpix.
HVA ER GALT? Norske skoleelever blir dårligere og ikke bedre i matematikk, til tross for stadig satsning. En matematiker mener det som undervises, knapt kan kalles matematikk i det hele tatt. Foto: Scanpix.Vis mer

Tallenes tale

Hvorfor lærer ikke norske elever matematikk?

Kommentar

Det er noe som liksom ikke vil seg, samme hvor mye en prøver. Syv kunnskapsministre på rekke og rad kan si at norske skoleelever må bli bedre i matematikk, uten at dét fører til at noe skjer. Det som skjer, er faktisk det motsatte: Avgangelevene i tiende klasse fikk i år et snitt på 2,9 på matteeksamen. Det er rekordlavt.

Mange kommer til å måtte bruke matte i yrkeslivet, selv om det neppe virker slik når de er barn. Kokker må kjenne til forholdsberegning, arkitekter må kunne geometri. Seks av ti sykepleierstudenter stryker i eksamen i medikanmentregning, der de skal regne ut hva slags og hvor sterke doser forskjellige pasienter skal ha. Mange studenter hindres i å gå ut i en jobb de ønsker seg, fordi de ikke får til en type matematikk det er bokstavelig talt livsviktig at de mestrer.

Matte er vanskelig. Det er abstrakt. Anstrengelsen for å forstå har ikke det beste jordsmonnet når distraksjoner og underholdning stadig vinker i øyekroken. Det er fort gjort å få en følelse av hjelpeløshet for en elev som ikke får til matteoppgavene: De er ofte lite assosiative. Det udiskutabelt gale svaret signaliserer brutalt at dette fikk du neimen ikke til.

Ett løsningsforslag går på å gjøre det mer håndgripelig. Tidligere lærer Jon Hustad har i Dag og Tid argumentert for at det er en uting at oppgavene, nå som elevene kan bruke kalkulator på det som før var selve oppgaven, ofte er lagt opp som små tekster som må oversettes til regnestykker, og at dette er noe som senker flere elever. Det høres ikke urimelig ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet går på å hengi seg til fagets abstrakte, fabulerende natur. Matematiker Paul Lockhart utga i 2002 et frustrert essay kalt «Lockhart's Lament», der han hevdet at det som ble undervist i skolene, knapt kunne kalles matematikk i det hele tatt. Han sammenlignet mattelærernes utdeling av oppgaver og formler, med en kunstlærer som kun lærer elevene å fargelegge adskilte felt. «Spørsmålene blir stilt og besvart samtidig», skriver Lockhart. Han anbefaler en mer fantasifull tilnærming til faget, der nettopp det abstrakte, er dét som gjør at det kan lekes med, at det ikke begrenses av en altfor konkret virkelighet. Den norske mattelæreren Håvard Tjora kan synes å argumentere i samme ånd, når han foreslår å lære bort matte gjennom lego og vise hvordan mønstrene går igjen i naturen.

Begge tilnærminger krever lærere som har et så innsiktsfullt forhold til matematikk at de kan bevege seg gjennom det med smidighet og lære det bort på forskjellige måter. Det skrikende behovet for lærere i Norge kan i så henseende være nedslående: Det kreves flere mattelærere enn antallet som kan forventes å ha et så fortrolig forhold til faget. Men karakterkravet til lærerstudenter er en begynnelse, og Matematikksenteret melder om en økende interesse for fagets metoder og måter. Forbedringen av matteferdigheter er en lang, seig prosess, men den må til, om ikke faget skal føles som det samme.