Tallenes tale

De kommer inn nærmest i smug, i anonyme konvolutter og som regel i fellesferien, disse rapportene om den egentlige stoda i norsk teater. Gjennom hele resten av året, i aviser, ukeblader og på TV, kan du lese og høre om nye teaterpremierer, om publikumsrekorder og om utsolgte hus. Men det er disse små og grå konvoluttene som gir deg sannheten.

  • Hva jeg sikter til? Teatrenes årsberetning, naturligvis, den som forteller hvor mange publikummere det i virkeligheten var på de ulike oppsetningene. Den som avdekker om det store publikum virkelig gjorde som kritikerne og avisannonsene fortalte dem: Gikk på det som fikk god kritikk, og styrte unna det som fikk dårlig.
  • Tre årsmeldinger ramlet inn i sine anonyme konvolutter forleden. Nationaltheatrets, Trøndelag Teaters og Teater Ibsens. Tallenes tale er kanskje artig lesning for flere enn en kritiker som er nysgjerrig på hva publikum egentlig gikk på.
  • For Trøndelag Teater er tallene oppsiktsvekkende. Bare to av teatrets egenproduksjoner i 1999 hadde godt over 50 prosents publikumsbelegg, («Forever Plaid», 74 pst., og «Kardemomme by», 95 pst.). Så vel musikalen «Spelemann på taket» som Stein Winges Shakespeare-oppsetning «Hver sin lyst» ble regelrette flopper, med henholdsvis 38 og 36 prosents besøk.
  • På Teater Ibsen ble Yngve Sundvors oppsetning «De ti bud» en publikumsfiasko med bare 89 tilskuere i snitt på de 19 forestillingene. Teatrets publikumsvinner var musikalen «Den store barnedåpen» med over 10000 besøkende på 46 forestillinger.
  • Nationaltheatrets tallmessige vinnere i 1999 var på hovedscenen «Dyrene i Hakkebakkeskogen», «Rosmersholm», «Et dukkehjem» og «Reisen til julestjernen», alle med over 90 pst. belegg. På amfiscenen dro «Skammen», «Sult» og «Tolvskillingsoperaen» flest folk, nesten full sal på samtlige forestillinger. Svein Tindberg som Hamlet ville bare 37,7 pst. se i 1999, likeledes sviktet publikum eksperimentforestillingen «stor stue for ingenting.no» med dens 53 prosents belegg.
  • Konklusjon? Kritikerne er ganske i takt med sitt publikum, men god kritikk er heller ingen garanti for stort besøk. Det som trekker er mainstream og klassikere når de er gode, samtidig som publikum er åpne for formeksperimenter («Sult» på National), bare den sceniske kvaliteten er høy.