GLEDER OG BEKYMRINGER: En håpefull hilsen fra den statistikkglade Jens Stoltenberg før valget i fjor høst. Avfotografering av graf fra Finansdepartementet. Kommunenes makroøkonomer ser ikke like lett på saken. Foto Nina Hansen / Dagbladet
GLEDER OG BEKYMRINGER: En håpefull hilsen fra den statistikkglade Jens Stoltenberg før valget i fjor høst. Avfotografering av graf fra Finansdepartementet. Kommunenes makroøkonomer ser ikke like lett på saken. Foto Nina Hansen / DagbladetVis mer

Tallknusernes grafer

Alle virksomheter med respekt for seg selv har egne makroøkonomer som med en bekymret mine analyserer utviklingen og de nære utfordringer, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Først og fremst har vi Finansdepartementet som legger fram forslag til neste års statsbudsjett i oktober og revidert nasjonalbudsjett i mai. Så har vi Norges Bank som overvåker verden så godt den kan for å fastsette rentenivået. Så har vi Statistisk sentralbyrå som på mange måter er de store talls hoffleverandør, stinne av magre, skiløpende forskere med høyt hårfeste og kalkulatorhjerne. De største bankene, blant dem DNB, er også i makroøkonomiens førstedivisjon som jevnlig framkaller dobbeltsider i finanspressen. Alle de store hovedorganisasjonene er utstyrt med sjeføkonomer som nærer seg av statistikken fra de andre store prognosemiljøene, men som også har informasjon fra medlemmer som en del av sin base.

Og så har vi KS, kommunesektorens organisasjon. Den ligger for tida i krig med lærerne. Men makroøkonomene i KS har ikke regnet ut effektene av en mulig, framtidig konflikt. Det overlater de til forhandlingsleder Per Kristian Sundnes og KS-leder Gunn Marit Helgesen.

Derimot har KS tall for mye annet. Nesten som sportskommentatorer av den gamle skole, som kunne spore utviklingstrekk til glede eller bekymring ved det minste avvik fra skjema. I går innkalte de norsk presse til seminar for å gi hovedbildet til norske kommuner i januar 2014. Det bygger dels på oversikter som kommuner sender inn til fylkesmannen og en spørreundersøkelse blant rådmenn utført i desember.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bildet er todelt. Det er sterk vekst både i inntekter og utgifter. Men utgiftene øker mer enn inntektene. Og det er selvsagt utgiftene som bekymrer. Spesielt pensjonsutgiftene. Premiene for de kommuneansattes ytelsesbaserte pensjonsordninger utgjør nå om lag 21- 22 prosent av lønnsutgiftene. I tillegg kommer de to prosentene de ansatte selv betaler inn til ordningen. Og mens det for drøyt 20 år siden var slik at avkastningen av pensjonskassens midler for en stor del finansierte premieøkningen, er ikke situasjonen slik nå.

Kombinasjonen av finanskrise i Europa og høy oljepris har ført til lave renter og høy lønnsvekst i Norge. Da blir dyrere for kommunene og andre virksomheter å betale premiene til pensjonskassene. Lave renter gir lav avkastning på pensjonsmidlene, og dermed må kommunene gripe dypere i egne lommer for å finansiere premieøkningen som blant annet følger av økt lønnsvekst. Dette bekymrer rådmennene og dermed også KS. Bekymringen har vært der i en del år. Vi sporer rynker i de innviddes panner. Storting og regjering blir utvilsomt holdt løpende orientert. Og løpende pengesorger vil utvilsomt også bidra til ønsket om et svært moderat lønnsoppgjør når den tid kommer. Og med opphissede motparter vil det i seg selv bli en utfordring.

Blant andre økonomiske utfordringer er det høye investeringsnivået og stort etterslep i vedlikehold av kommunale bygg, så som skoler, sykehjem etc. Investeringene øker som følge av rikspolitiske satsinger, som eksempelvis full barnehagedekning, kvalitetsforbedring i eldreomsorgen og bygging av nye skoler. For å klare investeringene må det lånes penger. Og selv om gjeldsnivået er noe lavere enn for bedrifter og husholdninger er rådmennenes bekymring for gjelda godt framme på topp-ti-lista. Investeringsveksten og gjeldsopphopningen følger også naturlig av den sterke befolkningsveksten Norge har hatt de siste ti åra. Arbeidsinnvandringen gir både gleder og utfordringer. De tilbyr etterlengtet arbeidskraft, men må som andre innbyggere sørges for. De trenger barnehager og skoler i tillegg til andre kommunale velferdstjenester. Det gir seg utslag i KS's spørreundersøkelse ved at det er omtrent like mange respondenter som ser på befolkningsvekst som en utfordring som dem som ser befolkningsnedgang som en utfordring. Vi vet at arbeidsinnvandring kan forklare befolkningsveksten i de fleste kommuner.

Vedlikeholdsetterslepet er en tilsynelatende konstant plage for kommunene.

Tidligere har det kommet fram at noe av forfallet i kommunale bygninger skyldes ordføreres hang til heller å klippe over snorer ved nye anlegg enn å ruste opp eksisterende bygningsmasse.

Hva så med bekymringen for en Høyre- Frp-regjering? Den er ikke uttalt. Men ut fra rådmennenes svar på spørreundersøkelsen i desember kan vi prøve oss med en forsiktig tolkning: Det er større bekymring for utviklingen i de frie inntektene i tidsrommet 2014- 2017 enn for inneværende år. Den enkle forklaringen er at man alt har god oversikt over de frie inntektene i år, mens det er en ukjent størrelse for de nærmeste åra. Framtida er mer i det blå. Den noe mer kompliserte forklaringen kan være at noen av rådmennene husker at det var en strammere kommuneøkonomi under Bondeviks andre regjering enn under de rødgrønne.