Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tam bajas

Han er tøff i trynet, Robbie Williams. Ram i replikken, en showmann av dimensjoner og Englands beste nye sceneentertainer de siste årene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Sing When You're Winning» viser at han har enda en egenskap. Han er en av musikkøyas mest tannløse plateartister.

Bak ablegøyene på coveret og imaget til Englands største mannlige popstjerne de siste fem årene skjuler det seg en entertainer som har store problemer med nettopp det - å underholde.

Som sanger framstår Robbie som påfallende svak. Han sang ikke vanvittig bra på forgjengeren «I've Been Expecting You» (1998) heller, men albumet var styrket av et helt annet overskudd og flere catchy poplåter. Mens Robbies produsent og låtskriver - eks-World Party-medlem Guy Chambers - tidligere har tilført sin stjerne et anstrøk av stil, fiffige referanser til pophistorien og et knippe raust arrangerte poplåter, framstår det hele som uhyre tynt denne gangen. Og hva er Robbie uten Guy Chambers? Ikke så mye, egentlig.

Duetten med Kylie Minogue på «Kids» bør bli en hit utpå høsten en gang. «Kids» er pop med guts, med breie smil og med et snertent, allsanginviterende refreng. Resten er ikke så mye å spare på.

Spesielt fordi «Sing When You're Winning» er så ufarlig og markedstilpasset produsert at den representerer musikk som bare er på håret mer dyptpløyende og mer ekte enn Ronan Keating. Selv om coveret avslører at Robbie er grimasefaglig langt sterkere.