Tam chili

Publikum omfavnet Red Hot Chili Peppers. Bandet svarte med et likegyldig skuldertrekk. Dermed ble festen avlyst.

Chili Peppers' likegyldige og innadvendte holdning i Spektrum i går kveld, synes nærmest uforståelig etter at bandet har stått for årets mest overraskende «comeback» på platefronten. «Californication» har en soul og en sårhet i seg som gjør at man blir glad i plata. Et 1999-salg på 4,5 millioner (45 000 i Norge) er også smått oppsiktsvekkende for et band fra rockens kortbuksegenerasjon.

Uten glede

Men den gleden og hengivenheten man forbinder Chili Peppers med - og kunne ha ekstra god grunn til å vente da nærmere 10 000 fans hadde stabla seg opp inne i Spektrum - uteble.

Lydbildet var bare unntaksvis så stramt som bandets punkfunk krever, Chad Smith slumset med stikkene, John Frusciante hadde en lite distinkt gitarstemme, vokalist Anthony Kiedis virket fjern og distansert mens bassist Flea danset sin funky klovnedans uten å lege sjela si i det.

Lite inkluderende

De klarte å få fram nerven i «Scar Tissue», men ellers utviste de en nedslående mangel på musikalsk karisma og utadvendt spilleglede. Reportoarvalget virket også pussig. Med null låter fra forrigealbumet «One Hot Minute» (1995) og kun en liten håndfull innslag fra klassikeren «Blood Sugar Sex Magik», virket de også her sære og lite inkluderende.

Når vi i tillegg tar med at de leverte et totalt nedstrippa show og at at de stod på scena i en time og et kvarter, sitter man igjen med inntrykket av et band som på ingen vet å utnytte sitt potensiale.

LIKEGLAD: Bassist Flea, vokalist Anthony Kiedis og resten av Red Hot Chili Peppers ble møtt av et uvanlig entusiastisk publikum, men svarte med en tafatt, ikke-kommuniserende og likegyldig holdning.