Tam EU-debatt

TOPPMØTET I EU

har gitt Europa en ny grunnlov. At sosialister, konservative og liberale har kunnet bli enige om et felles europeisk verdigrunnlag, er et historisk høydepunkt. Hvem kunne tro at Europa - med så mange kriger, revolusjoner og motstridende interesser mellom klasser og ideologier - bare 60 år etter den andre verdenskrig og 15 år etter Berlin-murens fall - kunne få så mange land og partier til å stå sammen på denne måten?

Det er desto sørgeligere å bivåne den norske EU-debatten. Etter én eneste meningsmåling som viste at ja-siden har fått noe mindre oppslutning, brukte svært mange anledningen til å erklære debatten for død. Til og med Erna Solberg som gikk friskt ut etter at hun ble valgt til høyreleder, sa til VG sist fredag at det ikke kan bli aktuelt å reise EU-saken før i slutten av neste stortingsperiode. Grunnen er i følge henne at EU ikke vil ha tid til å ta seg av en ny søknad fra Norge. EU vil ha mer enn nok med å håndtere nok en runde med utvidelse, som denne gangen vil omfatte Bulgaria, Romania, Kroatia og kanskje Tyrkia.

EU kan ta inn Norge i løpet av dette året hvis Norge skulle ønske det. Grunnen er nok heller at Erna Solberg ønsker å skyve på spørsmålet slik at den regjering hun er medlem av kan gå til valg med nok en selvmordsparagraf.

KRISTIN HALVORSEN HAR

en annen innfallsvinkel for å hindre at saken kommer opp på nytt. Hun synes det er fint at vi har debatt bare den ikke fører til noen konklusjon. Europapolitikk for henne er å ha debatt om Europa. Halvard Bakke har skrevet at vi kan vente til etter 2010. Da vet vi mye mer. I 2010 kommer han sikkert også til å skrive at vi må vente å se hva som skjer.

Stadig større oppfinnsomhet mobiliseres med andre ord for å hindre at spørsmålet settes på dagsordenen på ordentlig. På denne måten blir EU-spørsmålet et rent taktisk spørsmål lenge før partiene har vurdert de realitetene vi står ovenfor i Europa.

De som sier at det ikke haster med å begynne å arbeide med saken før mot slutten av neste periode eller at den kan vente til stortingsperioden etter 2009, må jo svare på noen spørsmål. For eksempel om det er klokt å vente til etter neste utvidelse som skjer før 2009. Da må vi fremforhandle nok en tilpasning av EØS-avtalen. Vi så hvor vanskelig dette var i forbindelse med den nåværende utvidelsen. Vi fikk en dårligere fiskeriløsning og må betale 10 ganger så høy kontingent. Hva vil vi få neste gang når nye land har lært hvordan de kan skvise Norge? Skal vi sitte stille også hvis Island begynner å bevege på seg, noe som vil måtte bety at EØS-systemet bryter sammen?

Vi må også forholde oss til de endringer i EU som den nye grunnloven legger opp til. Disse vil forsterke de problemene Norge allerede har når det gjelder innflytelse over beslutningene. Norge har i dag gjennom EØS-avtalen et formelt forhold til Kommisjonen. Vi kan blant annet gjøre oss gjeldende i de forberedende komiteer som håndterer nytt lovverk på det indre marked. Nå vil imidlertid Europaparlamentet og Det europeiske Råd få mer å si i lovgivningsprosessen på bekostning av Kommisjonen. Vi har ingen avtalt tilknytning til arbeidet i disse organene. Også de nasjonale parlamentene vil i henhold til den nye grunnloven få mer innflytelse over ny lovgivning. Det eneste parlamentet som ikke vil ha noe å si i lovgivningsprosessen er det norske, til tross for at vi er forpliktet til å gjennomføre en lang rekke lover.

VI MÅ I DET HELE

tatt belage oss på å måtte drive lobbyvirksomhet i forhold til 25 regjeringer og 25 parlamenter noe som kan bli vesentlig mer slitsomt enn å påvirke Kommisjonen som vi tross alt har et avtalemessig forhold til. Dette kommer til å bli betegnende for Norge i årene som kommer: Vi vil måtte trygle og be rundt om i de forskjellige hovedstedene for å ivareta norske interesser. Og vi sitter ikke rundt bordet med de 25 andre regjeringene når fundamentale beslutninger som også vil gjelde norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk blir tatt.

Vi vil være tilskuere til utviklingen og avskåret fra å kjempe for at Europa skal bevege seg framover i stedet for å gå i oppløsning som følge av likegyldighet eller at reaksjonære krefter både på venstre og høyre side kommer på offensiven. Det siste kan meget vel hende.

Det synes som om nei-siden håper at Storbritannia og andre EU-land vil si nei til Grunnloven og dermed skape betydelig problemer for hele EU-samarbeidet og kanskje også bryte det opp. Det er uforståelig for meg at det skulle være noe å juble over at den britiske høyresiden, rasister, gammelkommunister og nasjonalister skulle klare dette. Det ville ikke kle Norge å ha en slik posisjon.

SLIK SITUASJONEN

er, tror jeg ikke noe parti vil si helt bastant at man vil søke om medlemskap etter valget i 2005. Vi har tid til å vente på utfallet av grunnlovsprosessen i EU som sluttføres i 2006 før det tas et endelig standpunkt til om en søknad skal fremmes. Men å vente enda mange år «for å se hvordan utviklingen går», virker søkt. Det vil alltid være noe nytt å vente på som kan begrunne at norske politiske ledere skyver spørsmålet fra seg. Men det er neppe godt politisk lederskap.

Hvis man er enig i dette, reises spørsmålet om vi kan fortsette å ha en situasjon som innebærer at vi må gjennom en regjeringskrise før vi eventuelt får stablet på bena en regjering som er villig til å ta tak i saken? Det er dette som vil være tilfelle hvis begge regjeringsalternativer før valget blir etablert på grunnlag av at regjeringen begår selvmord hvis EU-saken blir reist igjen.

Vi burde i det minste få en regjering som har som erklært mål allerede fra starten av at Norge bør bli medlem av EU. Den kan selvsagt ta forbehold om utfallet av grunnlovsprosessen og holde fast ved at den må ha en rimelig stabil støtte i folket for et ja før den fremmer en søknad. Poenget er at da vil vi ha en regjering som kan føre en aktiv europapolitikk til forskjell fra den nåværende situasjon der EU-spørsmålet er tabubelagt. En slik regjering vil kunne argumentere aktivt ovenfor folket, den vil kunne starte utredninger om hva EU-medlemskap vil bety blant annet når det gjelder fisk, landbruk og tilslutning til euroen. Og den kan utvise aktivitet i forhold til EU.

GRUNNLOVEN SOM BLE

vedtatt på siste toppmøte har avklart mange forhold som har stått sentralt i den norske EU-debatten. Ingen kan etter min mening lenger argumentere med at vi får et Europas forente stater etter modell av USA. EU vil forbli et samarbeid mellom nasjonstater. Den nasjonale vetoretten beholdes innen utenriks- og forsvarspolitikken, innen sosiale ytelser, skattepolitikken og kulturpolitikken. De områdene der det er flertallsavgjørelser er Norge enten allerede underlagt EUs beslutninger gjennom EØS-avtalen eller det er på områder der vi vil like at det er flertallsavgjørelser fordi disse vil gjøre det lettere for Europa å fungere - for eksempel når det gjelder å bekjempe kriminalitet.

Det er ikke så mye mer å vente på. Det vil riktignok skje nye utvidelser. Men vi kan ikke gjøre norsk medlemskap avhengig av om Bulgaria, Romania. Kroatia og Tyrkia kommer med. Det burde heller være omvendt, at vi skulle ha interesse av sitte rundt bordet for å kjempe for at disse landene kommer inn siden dette vil ha stor betydning for Balkan og for forholdet mellom det kristne Europa og muslimene og dermed for vår egen sikkerhet.

Er det for mye for langt at norsk politikk forholder seg til så fundamentale spørsmål i stedet for å begynne med å oppkonstruere datoer og årstall for når saken skal tas opp igjen - som bare har til hensikt å fjerne et problem for partier og regjeringsalternativer?