Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tam Knopfler

Mark Knopfler har brukt lang tid på sin andre soloplate, men lever ikke opp til sitt rykte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Over fire år har det tatt Mark Knopfler å følge opp solodebuten «Golden Heart». I mellomtida har den gamle Dire Straits-sjefen hatt mer enn nok med å lage soundtrack til filmene «Wag The Dog», «Metroland» og den ferske «A Shot At Glory».

Mens «Golden Heart» var delvis irskinspirert, er det vanskelig å finne noen spesiell retning på «Sailing To Philadelphia». Knopfler bruker mange av de samme Nashville-baserte musikerne, men det funka atskillig bedre på forgjengeren og på duoplata med Chet Atkins, «Neck And Neck» (1990).

I utgangspunktet er det ikke mange som kan matche den særpregede stemmen og gitarlyden til Knopfler, men låtene hans er for svake. Solodebuten hadde i hvert fall «Darling Pretty» og «Cannibals», men her glir det ene anonyme sporet over i det neste uten at noen av dem virkelig fester seg.

Det er pent og pyntelig, og plata er full av gode musikere og smekker vellyd. Likevel blir den pregløs, tam og forglemmelig. Vokalstørrelser som James Taylor , Van Morrison og Gillian Welch gjør en fin jobb, men det er ikke nok til å heve cd-en over det ordinære. Jeg savner kloa fra tidlig Dire Straits, selv om Knopfler nærmer seg noe når han gjør et lite stilskifte med «Speedway At Nazareth» og «Junkie Doll» mot slutten.