Tam og luftig lek

Mens Brand stiller sine krav til menneskene på hovedscenen, står en annen etisk absoluttist i sentrum på Nationaltheatrets malersal. Cecilie Løveids nye stykke «Østerrike», en «overmaling» av Ibsens «Brand», spiller på fakta og myter om en moralsk åndsfrende av ispresten: filosofen Ludwig Wittgenstein.

Om Ibsen tenkte på akkurat Skjolden i Sognefjorden da han skrev «Brand», vet man ikke. Men Skjolden var i to omganger oppholdsstedet for den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, den siste i 30-åra. Sogningene kalte stedet hvor Wittgensteins hytte lå for «Østerrike». Allerede i stedsanvisningen knytter Cecilie Løveid sin Wittgenstein-historie til Ibsen ved å bruke Ibsens fra «Brand»: «Handlingen foregår i vår tid, dels i, dels omkring en fjordbygd på vestkysten av Norge.»

Helstøpt

Det biografiske materialet om Wittgenstein og hans egen dagbok har gitt Cecilie Løveid mer enn nok stoff til å parafrasere en moderne Brand-skikkelse. Selv om Wittgenstein ikke skrev en filosofisk etikk, slik tenkning skulle man tie om, var han på privatplanet en person som stilte skyhøye krav til seg selv og andre. Han tålte ikke unnasluntring, man skulle være helstøpt og kompromissløs, hard mot seg selv, jobbe med hendene og leve spartansk, som idealet Tolstoj.

I bestillingsverket «Østerrike» er en ung, sveitsisk kvinne, som Løveid har gitt Ibsen-navnet Agnes, på vei inn Sognefjorden for å besøke Wittgenstein. Hun er opp over ørene forelsket, for Wittgenstein har sendt et frierbrev. Også her har Løveid ryggdekning: Wittgenstein fikk faktisk besøk av en ung kvinne i Skjolden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innenfor disse rammene dikter Løveid. Underveis med klare referanser til Wittgensteins privatliv og teoretiske refleksjoner, til Brand og Ibsen. Stykket er på ett plan et komplisert seksuelt trekantdrama preget av tiltrekning og frastøtning mellom Agnes, Ludwig og Ludwigs unge, mannlige assistent, David. Om Wittgensteins avvisning av Agnes bunner i en nevrotisk verdensfjernhet eller hans uuttalte homofili (biografen Ray Monk mener Wittgenstein var skaphomse), lar Løveid for så vidt stå ubesvart.

Åpen tekst

«Østerrike» er med sine ni scener en åpen, assosiasjonsrik tekst, hvor bilder og replikker flyter over i hverandre. Enkelte sekvenser innbyr til både poesi og ladete situasjoner, men som helhet virker ikke teksten sterk nok. De klare og presise bildene mangler, og for ofte løses tekstens dramatiske knutepunkter bare opp og renner videre, uten å utdypes eller belyses. Enkelte dialogpartier framstår dessuten som temmelig intellektuelt konstruerte.

Det forunderlige ved Jon Tombres oppsetning på Malersalen er at han snur Løveid på hodet. Han starter med Ludwig og David tett forbundet, ikke, som hos Løveid, med Agnes som reiser til Skjolden for å søke kjærligheten. Derved blir Agnes' reise omsonst allerede i utgangspunktet, og også den heteroseksuelle kjærligheten.

Tospannet Tombre og scenografen Yngvar Julin lar stykket utspille seg i et nakent, hvitmalt rom - en white box - for øvrig med så dårlig akustikk at mange av replikkene drukner. Spillestilen spenner fra skrik og utrop, over tørrknulling i trappeavsatser og koreograferte, stiliserte bevegelser til melodrama og intellektuell ironi. Og selvsagt går man barbeint, for dette er følsomme greier.

De tre skuespillerne, Henrik Mestad, Gørild Mauseth og Anders Mordal, imponerer stort med sin sceniske disiplin og evne til å få gapet mellom til dels oppstyltede replikker og personer til å virke mindre. Henrik Mestads usikre og krevende Ludwig, Gørild Mauseths duft av Wien og kvinne, og Mordals kombinerte husvenn David og gartner fra Sogn, ypperlig i sin traktering av Schubert på pianoet.

«Østerrike» er ikke teater som griper eller gjør inntrykk. Det er intellektuell lek på grensen til jåleteater et sted i spennet mellom terapi og kunst.

Cecilie Løveid: «Østerrike», Nationaltheatret