Tam tur

Det kan være bra med lette kulturprogram på tv. Selvsagt. Gårsdagens NRK1-Agenda «Franske forbindelser» var lett. Det begynte stemningsfullt: musettevals, parisstemninger, gamle fotografier av Per Krohg og Lucy (Guy Krohgs mor, bakerdatteren som klipte håret og ble nakenmodell), malerier, tegninger og hverdagsscener fra det råsjarmerende atelieret til Guy og Sossen Krohg i utkanten av Paris.

Guy, tredje generasjon Krohg-kunstner, vokste opp på Montparnasse. Han lekte på gulvet mens faren Per malte. Med Guy som guide i gatene som den gang var et levende kunstnerstrøk, kunne vi bare glede oss. Men så fikk han Bærum kunstforening på slep.

Grepet

Programideen var god. Noen av kunstforeningens medlemmer var tilbake på gamle tomter. Dagfin het faren til maskiningeniør Kjell Werenskiold. Faren til professor i kjernefysikk Sven Oluf Sørensen het Henrik. Begge bodde de i Paris i 1920-årene, det gjorde også Jean Heiberg, Axel Revold og Alf Rolfsen. Fransk innflytelse i norsk kunst var resultatet.

Guy tok foreningen med inn i atelieret der han pleide å huske - ut gjennom vinduet (for å få større fart). Han fortalte om Lucys fatale trappemøte med den bulgarske kunstneren Pascin. Og om Pascin som skrev de berømte ordene «Adieu Lucy» med sitt eget blod før han tok livet av seg. Guiden gjenga dramatikken på en pussig usentimental - og likevel sentimental - måte.

Guiden tok også foreningen med til Academie Matisse. Her sugde Sørensen, Heiberg, Revold og Per Krohg til seg nye, djerve ideer, farger og teknikker.

Vil ha mer

Det hadde vært morsomt å høre mer om Matisse-innflytelsen i norsk kunst. Problemet var at «barna» verken analyserte kunsten eller fortalte gode anekdoter om foreldrene. Det virket som de visste lite, de lurte bare på hva foreldrene egentlig levde av. Dermed ble programmet tammere enn opplegget skulle tilsi.

Det ville også vært morsommere å høre Guy og Sossen fortelle om sitt liv i Paris. Disse to kan fortelle.

Fotografen og redigereren fortjener ros. Programmet hadde friske parisbilder. Overgangen fra uteliggerens føtter i filler til Guys føtter, der han sitter på en benk i sin røde dress, var morsom.

Kultur behøver ikke bety fordypning eller analyse. Et kulturprogram kan selvsagt like godt formidle stemninger, opplevelser eller være et portrett. Denne gangen ville jeg gjerne hatt noe mer kjøtt på beinet. Men Sossen Krohg var vidunderlig vakker som ung. Og er det fortsatt.