Tamilsk ufrihet i frihetsjubileum

Når Sri Lanka i morgen feirer uavhengighetsdagen, gjør landets tamiler opp status.

Ingen srilankiske ledere eller regjeringer, inkludert den nåværende, har hatt mot, vilje eller støtte i det singalesiske folket og det buddhistiske presteskapet til å bruke et fredelig, demokratisk alternativ for å løse den etniske konflikten i landet.

Tamiler og singalesere hadde 2000 års historie å vise til før de måtte gi tapt for portugiserne, hollenderne og til slutt britene, som tar hele øya i 1815. Det tamilske kongedømmet falt i britiske hender i 1806. Av bekvemmelighetsgrunner setter britene alle tre kongedømmene under en fellesadministrasjon i 1833. Det var denne statsstrukturen som senere gjorde det mulig for singaleserne å overta hele den politiske makta.

I februar 1948 overførte britene makta til United National Party (UNP), dominert av singalesisk elite. Under grunnlovsforhandlingene med den britiske Soulbury-kommisjonen for et selvstendig Ceylon, i 1944, krevde det tamilske kongressparti lik representasjon ved forhandlingene; 50% singalesiske representanter og 50% fordelt på tamiler, muslimer, «Burgers» (europeiske etterkommere) og andre minoriteter i landet. Lederen av koloniregjeringen og landets første statsminister D.S. Senanayke avviser kravet. Det oppnevnes en rådgivende komité som bl.a. anbefaler både singalesisk og tamil som offisielle språk.

Samme år som landet blir selvstendig fratas ca. 1 million «plantasjetamiler» statsborgerskap og stemmerett. Da hadde de allerede vært i landet i tre generasjoner. Plantasjetamilene var hentet fra India av britene i 1825 for å arbeide i kaffeplantasjene og senere i teproduksjonen. I 1950 starter kolonisering av tamilske områder av singalesere fra sør, oppmuntret av staten, under påskudd av vann- og damutbygging.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gir grunnlaget for at utbrytere fra Tamil Congress Party, ledet av Chelvenaygam, i 1950 danner Tamil Federal Party. Målet er en tamilsk stat innenfor en føderal ramme.

S.W.R.D. Bandarenayke, som er faren og ektemannen til henholdsvis dagens president og dagens statsminister, bryter ut av UNP i 1951 og danner Sri Lankas Frihetsparti (SLFP). Han starter «Sinhale only»-kampanjen, som bl.a. går ut på å gjøre singalesisk til eneste offisielle språk. En kampanje som til og med dags dato har satt etnisk sameksistens i landet ut av spill. Bandarenayke vinner valget i 1956, trosser advarselene og innfører ett offisielt språk. Ikkevoldelige sittnedaksjoner foran parlamentet i regi av tamilske ledere blir møtt med angrep fra singalesisk mobb. I et forsøk på å løse de etniske urolighetene som han selv har startet, inngår Bandarenayke en pakt med Chelvenaygam om maktfordeling via regionale råd. På grunn av sterke protester fra singalesiske nasjonalister blir pakten opphevet. Antitamilske stemninger piskes opp og støttes av Bandarenayke, som må gjenvinne tapt popularitet. Opptøyene i 1958 kostet mange tamilers liv, og over 100000 flyktet til tamilenes tradisjonelle områder i nord og øst.

I 1959 blir Bandarenayke skutt ned og drept av en buddhistisk munk. Det første politiske mord etter kolonitiden er et faktum.

Fru Srimavo Bandarenayke overtar makta etter valget i 1960. Hun viderefører sin avdøde manns politiske linje og opphøyer buddhismen til statsreligion. I 1965 kommer Dudley Senanayake fra UNP til makta og offentliggjør en lov om distriktsstyre. Tre år etter blir den trukket tilbake pga. singalesiske protester, og tamilene blir igjen utsatt for vold, denne gang organisert av fru Bandarenayke. Etter valgskred i 1970 innfører hun begrensninger ved opptak av tamilske studenter til universitetene, hvor det kreves høyere karakterer av tamilske studenter enn andre for å komme inn. Hun fjerner Soulbury-grunnloven og dermed også resterende bånd til den tidligere kolonimakta. Tamilene mister alt grunnlovsfestet vern og utelukkes fra enhver maktdeling. Landets navn blir endret fra Ceylon til Sri Lanka.

Tamilenes væpnede motstand tar til for å forsvare det tamilske språket, sikre retten til utdanning, stoppe planlagt kolonisering og for å slå tilbake de singalesiske angrepene. Det dannes stay-behind-grupper ledet av V. Prapagaran med navnet Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE).

Da alle forsøk på å finne frem til en politisk løsning for den etniske konflikten i landet mislykkes, kommer de tamilske politiske partier sammen og danner Tamil United Liberation Front (TULF) i 1976. De går til valg for å etablere en uavhengig stat, Tamil Eelam, et mandat som ble gitt av et overveldende flertall av tamilene under valget i 1977. Dette er det siste frie og mest demokratiske valget avholdt i det tamilske området. Valget utløser en ny, godt planlagt voldsbølge mot plantasjetamilene. Dette skjer med aktiv støtte fra singalesiske politikere som setter trend for senere voldshandlinger.

UNP ledet av J.R. Jayaverdene vinner valget med 2/3 flertall og innfører en ny grunnlov med presidentstyre i 1978. Han gir sjefen for sikkerhetsstyrkene ordre om å eliminere all terrorismen, spesielt i Jaffna-distriktet. Det blir gitt ordre om å innføre unntakstilstand i tamilsk område. Styrkene blir gitt tillatelse til å kvitte seg med drepte uten rettslige undersøkelser. Under anvisning fra to singalesiske ministere i 1981 brenner politiet og militæret viktige bygninger i Jaffna, deriblant biblioteket. En ny rasistisk motivert voldsbølge bryter ut. Kolonisering av det østlige området blir intensivert med statlig støtte.

I 1983 gjennomfører tamiltigerne sine første angrep mot militære mål, og 13 regjeringssoldater blir drept. Som en følge blir 53 tamilske politiske fanger brutalt drept i fengsler i Colombo. Flere båtlaster med tamilske flyktninger drar nordover. Tamilske eiendommer i sør blir ødelagt. Landsomfattende opptøyer mot tamiler blir organisert og gjennomført.

«Det er undertrykkerne som setter dagsordenen for de undertryktes kampform,» sa Nelson Mandela for en tid siden. Dette gjelder også for tamilene. Kamphandlingene mellom regjeringshæren og tigerne blir trappet opp. Tamilske ungdommer blir fengslet og torturert, de strømmer til tigerne og andre væpnede grupperinger for ikke å bli tatt til fange og drept av regjeringshæren.

Ny grunnlovsendring blir gjennomført, og all støtte til deling av landet blir ulovlig. TULF nekter å ta ed under denne endringen og blir dermed utvist fra parlamentet. Ulike tamilske partier med støtte i den tamilske befolkning har i 40 år kjempet med fredelige og demokratiske midler for å oppnå tilfredsstillende løsninger for etnisk sameksistens. De feilet. Tamiler enrer opp uten representanter i parlamentet.

Det topper seg i 1987. 850000 tamiler sulteftres ved økonomisk blokade. Massiv militær offensiv via luft, sjø og land blir satt i gang. Sivile tamiler blir brukt som levende skjold for å beskytte den fremrykkende regjeringshæren. Kirker og templer som var pekt ut som trygg havn, blir bombet med mennesker i.

Indiske skip lastet med mat og forsyninger til Jaffna-befolkningen blir sendt i retur av den srilankiske marinen. Lederen for LTTE blir invitert til India for samtaler, men statsminister Rajiv Gandhi og J.R. Jayeverdane skriver under på en fredsavtale uten LTTEs samtykke. LTTE mente at avtalen tok mest hensyn til Indias geopolitiske interesse og at det var misbruk av tamilenes tillit til India. 100000 mann fra den indiske fredsbevarende styrken (IPKF) blir sendt nord og øst i Sri Lanka. IPKFs overlevering av 11 viktige LTTE-ledere til regjeringshæren utløser krigen mellom IPKF og LTTE. Nærmere 5000 tamiler ble drept under IPKFs misforståtte eventyr.

I 1988 velges Premedasa til president. Året etter inngår han våpenhvile med LTTE og fremskynder tilbaketrekking av IPKF. Krigshandlingene gjenopptas da fredssamtalene mislykkes. LTTE demonstrerer sin evne til konvensjonell krigføring ved å påføre regjeringshæren store tap.

Chandrika Kumaretunge overtar makta i 1994 og starter fredssamtaler med tigerne. Tigerne på sin side innfører ensidig våpenhvile. Året etter markerer LTTE sin uro over regjeringen Kumaretunges manglende oppfølging av inngåtte avtaler mellom partene, bl.a. om å oppheve den økonomiske blokaden som rammer forsyning av mat, drivstoff, medisiner.

Kumaretunges regjering viser samme svakheter som hennes forgjengere gjorde. Regjeringen verken kan eller vil forhandle med tamilene som likeverdig motpart. Regjeringen velger våpenhvile for å forsøke å marginalisere LTTE fra den tamilske befolkningen og deretter å knuse LTTE militært.

LTTE trekker seg fra fredssamtaler etter å ha gitt to tidsfrister for å vise sin fredsvilje. Da LTTE sprenger to marinefartøyer i Trincomalee havn, blusser nye krigshandlinger opp, og disse pågår fortsatt.

Nok en gang blir det masseflukt fra den framrykkende regjeringshæren. Nok en gang er ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene enorme.

Over 80 000 menneskeliv har gått tapt til nå. Et ukjent antall mennesker er skadet for livet. Landet som var en modell for utviklingslandene i 70-åra, er i dag blitt et av verdens fattigste og blir holdt i hengslene av giverlandenes midler.

Norge og flere andre land har tilbudt seg å megle i konflikten. Dette er hittil blitt bestemt avvist av regjeringen i velkjent srilankisk stil: med et smil.