Tande-Pludder

Tande-P har skrevet krim igjen. Det burde han og forlaget ha spart leserne for.

Den samvittighetsløse krøsusen Richard Richardsøen smeller hora Laila på tjukken, og hennes russiske hallik og kjæreste Viktor ser sin gylne sjanse til å presse ham for en voksen sum. Men Richardsøen viser seg å være langt fra medgjørlig, og snart er det Laila og Viktor som kryper langs knivseggen.

I den tredje romanen om den begersvingende innbruddstjuven og frilanskjeltringen Jeje Johansen legger Tande-P bredsiden til og fyrer av den ene plumpe «morsomheten» etter den andre. Det som har kjernen til en mørk og spennende utpressingshistorie i seg, blir torpedert av forfatteren som leverer fordomsfulle sarkasmer over opplagte temaer på løpende bånd og oppnår lite annet enn å distrahere leseren og å legge seg selv lagelig til for hogg. Plottet er slurvete konstruert, detaljene svikter, personene er ekstremt lite troverdige, og språket er mildt sagt platt.

«...Viktor var en trekkfugl - en veikanthallik fra nord som hadde søkt varmen i sør.»

«...hun var gravid og «Rike Richard» var gravøren.»

«Flertallet mente det ville være galskap - på ei langhelg som denne - å ligge på været i stedet for på ryggen.»

Dette er bare tre tilfeldige eksempler på belevenheter boka er fylt til kjedsomhetens rand med.

Spesielt ille er kapitlet hvor pensjonert fisker Sønvis Leonardsen blir introdusert.

Her må forfatteren ha tenkt at bare han pøser på med saftig bannskap, så skal nok han Sønvis framstå som en vaskeekte nordlending med saftig patos.

Noe må gjøres med kravene til kriminalromaner i forhold til innkjøpsordningen, slik at opplagte pinligheter som dette ikke blir utgitt. Dessuten må både kjendiser så vel som forfattere som driver vekselbruk, få inn i skallen at det ikke bare er å rive av seg en krim - eller en barnebok, for den saks skyld. Det er en fornærmelse mot leserne å forvente at de skal bruke tid og penger på bøker hvor fraværet av kvalitet er det eneste påtakelige.