Tangaroa: I Kon-Tikis kjølvann

I dag lanseres TANGAROA , og her er historien om ekspedisjon som i jubileumsåret 2005 vil seile i Thor Heyerdahls kjøvann over Stillehavet.

THOR HEYERDAHLS

største suksess, «Kon-Tiki», kunne ikke navigeres. Men ingen har gjort mer for å vise at også oldtidas sjømenn kunne navigere sine farkoster over verdenshavene. Nå gjenstår bare å gjøre det, med «Tangaroa».

Vi må lære av våre forgjengere og deres feil. Vi må gå opp våre egne spor, for å se hvor vi er på vei. I 2005 vil derfor seks mann igjen krysse Stillehavet på en balsaflåte - basert på ny viten, og forhåpentligvis en tryggere landing:

«Karene om bord klorer seg fast etter beste evne. Ankertauet blir kuttet, og så løfter bølgene flåten opp i været og fører den og folkene om bord rett mot revet. Alt skjer i rasende fart. Det knaker og skriker i flåten; i stokker, tau og surringer. En grønn rygg tårner seg over dem og Kon-Tiki forsvinner i vannmassene. Masta brekker og faller ned gjennom hyttetaket. Planker og stokker brekker som fyrstikker rundt dem. Dekket rives opp. Det er et inferno av lyder, enorme vannkaskader, løse gjenstander og en verden som synes å stå på hodet».

DETTE SCENARIOET,

gjenfortalt av Øystein Kock Johansen, ble publisert første gang i ei bok som ifølge Kon-Tiki-museet er lest av 50 millioner mennesker. Vi arver minnene, men også vitenskapen bak eventyret og debatten som fulgte; flere tusen sider med oppsamlet materiale fra en svunnen fortid, fra fjerne steder vi aldri hører om i nyhetene, steder hvor de i tusener av år reiste og transporterte sine varer.

Thor Heyerdahl gjenskapte fortida, med underteksten: «Ta dere i akt forordet framskritt!». Er vi selv i stand til å fortsette der han slapp? Kan vi gjenskape fortida, kan vi bygge en mer nøyaktig kopi av de beste førhistoriske flåtene enn det Kon-Tiki var - og seile flåten i Heyerdahls kjølvann?

MED EN SLIK FLÅTE

vil vi kunne styre til det historiske revet, uten å frykte havari. Vi kan seile videre derfra, hvor vi vil, og vise verden at med sin eminente styreteknikk kunne flåtefarere ha utforsket Stillehavet bevisst! I Heyerdahls ånd skal vi bygge en forbedret flåte og se hvor langt vi kan reise. Flere har gjort gode og lærerike forsøk men til dags dato har ingen fullført en ekspedisjon hvor en flytende triumfbue av en farkost, en kopi av en førhistorisk balsaflåte bygget etter naturens premisser, navigeres over havet med guara-teknikken.

Ekspedisjonen vil være et internasjonalt bidrag til en viktig seksjon av antropologien: Kulturelle relasjoner og førhistorisk navigasjon. Men den kan også bety mer. Flåtene til de gamle søramerikanske sjøfarerne var enda bedre skikket til havkryssing enn Kon-Tiki. Det viser opphavsmannens egen forskning, et faktum som er ukjent for de aller fleste. Og siden en vesentlig del av arven etter Heyerdahl er aktivitet - og ikke bare passiv samlevirksomhet - må vi gjenskape flåten slik den virkelig var, slik flåtemesteren selv ville bygget den i dag. Ekspedisjonen Tangaroa er en hyllest til de førhistoriske navigatører sett under ett. Temaet må vies større plass i vitenskapen, av den enkle og filosofiske grunn at det bidrar til fokus på de viktigste spørsmålene - hvem er vi, og hvor kommer vi fra?

HEYERDAHL SKREV

om flåteferden i 1947: «... et forsøk på å navigere mot vinden mislyktes helt, og mannskapet følte seg derfor tvunget til å godta den vanlige oppfatning at balsaflåten, i likhet med andre flatbunnede farkoster, bare kunne seiles med vinden.» Heyerdahl innrømmet at hans kunnskap om balsaflåter var nokså begrensete da han planla ekspedisjonen. Kon-Tiki var konstruert etter en tegning av vitenskapsmannen Best (1925).

Etter ekspedisjonen fikk Heyerdahl tilgang til den opprinnelige tegningen, mye mer detaljert enn den til Best. To spanske marineoffiserer, Juan og Ulloa, beskrev fartøyene de innfødte brukte til transport langs kysten av Ecuador og Peru. Rapporten bærer preg av profesjonell nysgjerrighet omkring hvordan de flatbunnede flåtene kunne styres. Ulloa's skildring og tegningen til Juan ble publisert i 1748, og danner grunnlaget for kapitlet «Aboriginal Peruvian Navigation in the East Pacifc» i Heyerdahls viktigste forskningsverk, «American Indians in the Pacific»(1952). Ulloa la merke til at flåtene lot seg styre like godt i motvind som i medvind, med minimal avdrift. De beskrev hvordan mannskapet navigerte ved å heve og senke noen bord, stukket ned mellom midtstokkene.

Bordene ble kalt guaras, og flåtene kunne være utstyrt med fra fem til tolv av dem. Kon-Tiki var utstyrt med bord som likner guaras, men de var fastmontert, og mannskapet måtte i stedet kjempe med en tung og vilter styreåre akterut, i all slags vær. Heyerdahl skrev at med bruk av guaras ville han unngått Kon-Tikis krasjlanding på et rev. Over to hundre år tidligere skrev Ulloa: «Å styre med disse er så enkelt at en bare trenger å bruke en eneste finger når flåten er kommet i sin riktige kurs. Den løftes og senkes etter behov, og på den måten kan flåten hele tida holdes i den planlagte kursen.»

Dette visste ikke Heyerdahl i 1947. Seks år seinere fikk han med seg tre forskere, deriblant arkeologen Arne Skjølsvold, for å bygge en ny flåte og teste guara-teknikken i Playasbukten i Ecuador. Testresultatene viste at med en gitt vindretning og vindstyrke, blir kursen konstant. Hvis et bord heves eller senkes, endres kursen. Sammen viste de at Juan og Ulloa virkelig var vitne til en revolusjonerende styreteknikk i 1736. Igjen ble den utradisjonelle forskeren betalt for sin tro på oppdagelsene og skildringene til menigmann, oppdagelser som hadde ligget stuet vekk i museer og biblioteker. Men først med Tangaroa skal teknikken testes for alvor.

Det blir ikke lett. Når man går i sine helters spor, er det selve endringen som er den største utfordringen. Sporene er ikke bare borte, hele underlaget er revet vekk flerfoldige ganger, og erstattet med noe ukjent. Hvis vi ikke fokuserer på dette, vil vi gå den samme fellen som andre ekspedisjoner har gjort før oss. Å gå i sporene til en av verdens største utfordrere er en formidabel oppgave, enten det er Amundsens eller Heyerdahls. Vi eier ikke en tiendedel av heltemotet til karene fra krigen, besetningen fra 1947.

KON-TIKI-EKSPEDISJONEN

er en av tidenes største suksesser. Trolig fordi innholdet angår oss alle, i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Områdene som den berørte har siden vært gjennom historiens raskeste endring, mer i form av mareritt enn drøm. Regnskogen hvor Thor Heyerdahl hentet stokkene til drømmeflåten er borte. Elvene han fløtet dem på er i ferd med å tørke inn. Faunaen omkring elvene forsvinner.

Tilbake er en økende tilførsel av forurensning fra slumstrøkene langs bredden. Om vi våger å følge elva helt ned til neoliberalismens «økonomiske mirakel», storbyen Guayaquil, kan vi få passende bilder av dagens enorme forskjell mellom fattig og rik. Videre langs kysten finnes følgene av værfenomenet El Niño, som hele to ganger har råket Ecuador og Peru de siste 20 år. Og hva har skjedd med havet, og værforholdene der?

Til alle tider har noen hver hatt behov for framtidshåp. Men vi vil også finne våre

røtter. Kon-Tiki-ekspedisjonen førte til

fornyet interesse og debatt omkring

førhistoriske sivilisasjoner, og

fokus på Stillehavet. Den var etter min mening utløsende årsak til norgeshistoriens mest fantastiske karriere. Ingen nordmenn oppnådde mer enn Thor Heyerdahl i det forrige århundret. Og det kan ikke begrunnes alene med interessen FN viste for Ra-ferdene, og Heyerdahls betydning for menneskehetens miljøengasjement. Ved inngangen til 70-tallet var FN en organisasjon som mange etterspurte vitsen med. Heyerdahl gjorde mye for å hale FN ut av hengemyra. Men om vi tar med den mindre synlige signaleffekten av forskerens arbeid; ikke minst for noen millioner unge lesere av boka om Kon-Tiki, lesere fra over hundre land - om vi tar med alt hva han indirekte utrettet med å gi håp og næring på et tidlig stadium i livet til titusener av lærere, forskere, forfattere, miljøvernaktivister, fredsaktivister, bistandsarbeidere, eventyrere og havseilere - og igjen hva disse titusener har betydd for lærelysten til publikum i generasjonen under (min generasjon) - om vi tar med alt dette som ikke kan måles i departementenes budsjetter og reklameselskapenes verdibarometer, så snakker vi om et menneske så betydningsfullt at nødvendigheten av å bringe hans budskap videre til framtidige generasjoner er mer enn stor.

KON-TIKI VAR ISOLERT SETT

et kommersielt blinkskudd i etterkrigstidens depresjon. Så fulgte noen tiår hvor Heyerdahls folkelige metode og formidling passet perfekt inn i myndighetenes arbeid med å popularisere vitenskapen, på begge sider av muren i den kalde krigen. Bare fra noen grupper i akademia møtte han kritikk. Ifølge biografiene som hittil er utkommet, var det kritikken som ble hyppigst gjengitt i massemedia.

Jubileumsåret 2005 er et passende år for oss nordmenn å gå i våre egne helters spor. Den beste selvgranskning er å sammenlikne oss med andre, og andre tidsepoker. Til tross for tidsbildet, vil et eksperiment i Kon-Tikis kjølvann ha positivt fortegn. Ekspedisjonen vil inspirere ungdom til å filosofere, og bedrive vitenskap på hobbybasis. Den vil vise at moderne teknologi kan nyttes som gledesspreder. Vi kan påvise nye typer forurensing i havet, men samtidig vise at havet er fantastisk levende, at det ikke er for seint å bry seg. For er vi ikke havfolket? Har ikke havet til alle tider vært kilden til vår rikdom? Thor Heyerdahl konstruerte den førhistoriske balsaflåten Kon-Tiki for å demonstrere flåtens sjødyktighet, og for å bevise at Polynesia var innen rekkevidde for den innfødte befolkningen i Peru. Han lyktes med dette, og mer til. Da han kom til Peru sa folk flest at de stammet fra spanjolene. Førti år seinere, da han avsluttet sin siste suksessrike utgraving, nord i landet i Túcume, var befolkningen for alvor blitt stolte av sin indianske opprinnelse ved kysten. I dag vet de hvor inkaene i fjellene hentet sin rikdom fra. Funnene i Túcume er blitt tolket som det beste bevismaterialet for at de innfødte navigerte til sjøs, flere tusen år før Columbus og Pizarro. Skjellene kan bare ha kommet fra Ecuador, maskene stammer fra Chile, og de berømte motivene av fuglemenn på sivbåter er bare tidligere kjent fra Påskeøya. I dag kan besøkende skue en kopi av dette motivet, like etter å ha løst billett på Kon-Tiki-museet.

Funnene er en siste spiker i den kista hvor forakten for den førhistoriske navigasjon ligger begravet, en forakt som var ledende på den tida da Heyerdahl samlet støtte til byggingen av balsaflåten.

FORMIDLING AV FØRHISTORISK

navigasjon til sjøs var Thor Heyerdahls livsverk, rammet inn av to store suksesser: Kon-Tiki i 1947 og utgravingen i Túcume på slutten av åttitallet. Vi kan ta med hans studier av en mulig innvandringsrute fra Asia til Amerika, via Japan-strømmen til British Columbia, og utvide livsverket til over seksti år med forskning på temaet. I forhold til hans totale arbeid er derfor Kon-Tiki hans eget bidrag til datidas manglende tro på førhistorisk navigasjon, noe han selv gjorde bot for med over tjue års grundige studier i etterkant.

Tangaroa-ekspedisjonen vil danne grunnlaget for undervisningsopplegg i skolen, med pilotprosjekt i Larvik og i Mosefú i Peru. Vi har nettsider hvor den vitenskapelige debatten igjen kan populariseres og debatteres, slik som på femtitallet, da guara-teknikken ble heftig debattert i avisene, med de den gang unge etnologene Arne Martin Klausen og Henning Siverts som angripere. De etterspurte hvorfor Heyerdahl ikke brukte den førhistoriske styreteknikken på Kon-Tiki. Helge Ingstad og Knut Haugland dannet en forsvarsmur. Sistnevnte, kjent som krigshelt, besetningsmedlem og museumsbestyrer, forklarte etnologene at han og de andre i besetningen på Kon-Tiki aldri ville ha satt livet på spill gjennom brenningene på korallrevet, hvis de hadde hatt muligheter til å styre unna. Han poengterte som Heyerdahl at kildene de hadde for hånden i 1947, før de la ut på havet, ikke sa noe om hvordan seil og senterbord skulle brukes for å krysse mot vinden, «som var selve problemet». Han spurte etnologene, hvordan gjenoppdagelsen av guara-teknikken skulle redusere muligheten for at førhistoriske peruanere nådde Polynesia med sine flåter. Med den eminente styreteknikken kunne jo flåtefarere ha utforsket Stillehavet bevisst! Det er hva vi skal gjøre med Tangaroa i 2005.

Ved å studere førhistorisk navigasjon på den andre siden av jordkloden, blant fremmede kulturer, vil vi også kunne belyse vår egen bakgrunn som kystfolk og havfolk. Og kunnskapen om vår kulturelle bakgrunn langs kysten er i ferd med å forvitre. I Norge vet vi at barns interesse for naturvitenskap er dalende.

MER DEBATTERT ER LIKEVEL

spørsmålet om hvorvidt vi bruker nok ressurser på forskning. Debatten er vesentlig, men etter mitt skjønn irrelevant hvis lærelysten forvitrer. Den dagen barn ikke er nysgjerrige på naturens gåter, har det liten hensikt å pøse midler inn i doktoravhandlinger. En vesentlig del av den internasjonale arven etter Heyerdahl er å fullføre eksperimentet med prehistorisk navigasjon. Hvis det i tillegg gagner en av vår tids største utfordringer; å stimulere lærelysten og miljøengasjementet hos den oppvoksende generasjon, vil det være verdt innsatsen - uansett vitenskapelig konklusjon.