Tango - kultur, symbol og mystikk

I dag, 107 år etter Carlos Gardens fødsel, markeres Den internasjonale tangodagen. Først og fremst i tangolegendens hjemland, Argentina, men også i de land og miljøer der den argentinske dansen har fått en ny vår på 90-tallet.

Tangoen er et godt eksempel på hvordan en innvandrerkultur slår rot, blir anerkjent og så reeksportert som «ekte» nasjonal vare noen generasjoner senere.

Det finnes tangopurister som mener at skikkelig tango bare kan oppleves i Buenos Aires. Og det med en viss rett, dersom man legger vekt på tangokulturen og ikke bare dansen. På samme måte som vår tids rock og rap oppsto under helt spesielle omstendigheter i vestlige storbyer, var tangoen opprinnelig et uttrykk for en sosial og politisk følelse i et spesielt ungdomsmiljø i en bestemt by i en gitt historisk periode.

Og det miljøet som frembragte tangoen kan ikke gjenskapes noe sted. Ei heller i dagens Argentina.

Den mer ekspansive delen av tangokulturen mener derfor at den argentinske tangoen har stagnert og bare gjentar seg selv, slik at den mest interessante, levende og nyskapende tangoen i dag kan finnes i Japan og Chile, i Finland og Colombia. Og for den saks skyld i Norge.

I det øyeblikket Colombus «oppdaget» det kontinentet vi i ettertid kjenner som Amerika, forsto datidens kolonimakter at her var det mye å hente. For å unngå fremtidige konflikter bestemte Spania og Portugal å dele den nye verden mellom seg. Selv om de ikke hadde anelse om hva som ventet dem ble de i 1493 enige om en delelinje. Allerede året etter ble Tordesillas-linjen sandpåstrødd av Paven i Vatikanet, og avtalen dannet det juridiske grunnlaget for at Spania orienterte seg fra Karibia og vestover mot Mexico og senere Stillehavskysten, mens Portugal navigerte sydover mot Brasil og med avtalen i hånd stengte spanske fartøy ute fra det sørlige Atlanterhav.

De spanske conquistadorene beveget seg på 1500-tallet sørover i Andes-regionen på evig jakt etter «El Dorado». Der de fant edle metaller, slo de seg ned, bygde katedraler og festningsverk og satte sitt tidlige preg på utviklingen. Men på den enorme lavlandssletten bak Andesfjellene fant de verken gull eller sølv, så pampaslandet fikk stort sett være i fred for spansk bosetting i 300 år. Med enkelte få unntak.

Da Napoleonskrigene endret det politiske landskapet i Europa, benyttet de spanske koloniene i Amerika anledningen og kjempet frem sin uavhengighet. Den industrielle revolusjon medførte krav om råstoffer og markeder, samtidig som Europa etter hvert ble for «lite» i forhold til befolkningsveksten. USA mottok millioner av europeere, men etter hvert ble det vanskeligere og vanskeligere å slippe inn i «Gods own country». Det ble behov for nye emigrasjonsmål. Det enorme Argentina lå der nesten urørt og hadde behov for folk.

I Europa var det ikke bare Evert Taube og Hans Jæger som drømte om Patagonia og Buenos Aires. I perioden 1880 til 1930 kom 3 250 000 europeiske immigranter til Argentina. 75 % av dem kom fra Spania og Italia. Hvilket tilsier en snau million fra andre land. Deriblant titusenvis fra Skandinavia. Inkludert Norge - i et lite kjent og nærmest oversett kapittel i norsk utvandringshistorie.

De unge menn som kom til den sydlige del av den nye verden, var som immigranter flest - redde og forvirrede. De led av hjemlengsel og kjærlighetssorg. De angret kanskje, men for de fleste var det ingen vei tilbake. Det var såvel et økonomisk spørsmål som en æressak. I beste fall medførte tilværelsen i det nye hjemlandet hardt arbeid og mye svette. I verste fall arbeidsledighet og nød.

Innvandrerhistorien skjuler mange nederlag og skjebner som brevene og beretningene hjem tier om. Men de måtte altså få det ut på et vis. De få tilstedeværende kvinnene som sto til disposisjon ble gjenstand for lidenskapelig beundring, men det var ikke akkurat slike eventyr man skrev om i brevene hjem til mor. Og skulle så skje at man innledet et lovende bekjentskap med det annet kjønn, så mistet man enda en illusjon straks bedrestilte herrer fra de mer velstående bydeler dukket opp. Den kontaktsøkende unggutten ble forsmådd og forlatt. Nederlaget var fullkomment.

Så satt de der, da, immigrantene, og tok ut sine frustrasjoner og sine følelser. I ord og toner. Tristessen og nostalgien hadde de felles, men det ble opplevd litt forskjellig, avhengig av den enkeltes bakgrunn og erfaringer, og alle bidro med sitt til den nye kulturelle uttrykksformen som vokste frem.

I bunnen lå - muligens - en lokal rytme. Ordet tango hevdes å stamme fra Afrika. På bantu skal ordet bety «tromme», men også «festligheter med musikk». Så det skal ha vært en viss innflytelse fra svarte slaver som ble holdt i den lille utposten som tross alt var der da immigranttilstrømmingen begynte. Samtidig hentet den inspirasjon fra gauchoens - den argentinske cowboyens - tradisjonelle toner. Litt italiensk opera og litt spansk flamenco, ispedd bidrag fra andre lands bedrøvede unggutter. Litt nordisk sommernattsmelankoli, muligens, og tysk trekkspill - det særpregede bandonesnet. Ut av dette kom tangoen. Innvandrernes egen musikk.

Den ble spilt på kafeer og kneiper, i havnekvarter og arbeiderbydeler. For det argentinske borgerskapet var den «fremmedkulturell» og fryktinngydende. For tangoaktørene var ikke bare opptatt av musikk, men også av politikk. Mange av de søreuropeiske innvandrerne hadde fortid i - og tilknytning til - anarkistmiljøer og militante fagforeningsgrupper. For arbeidsgivere og øvrighet ble tango og streik to sider av samme sak. Det var opposisjonell virksomhet og måtte dermed bekjempes.

Tangoen hadde gode vekstvilkår i Argentina, men i likhet med all folkelig kultur: Dens fremvekst kom til tross for og ikke på grunn av myndighetene. Borgerskapets allierte, de militære, forsøkte å stanse uvesenet - enten det var klassekamp eller kulturkamp. Og de militære har hatt mye makt i Argentina de siste 100 år. Selv ikke Eva Duarte som - ifølge legenden - kom til storbyen som «groupie» for en av tidens tangosjarmører, gjorde noe for å gjøre tangoen stueren. Som presidentfrue noen år senere elsket Evita Peron angivelig «de skjorteløse», som hun kalte arbeiderklassen. Men president Juan Peron fryktet massenes makt. Og dermed tangoens. For den var ikke bare en dans. Tangobarene var et sosialt samlingssted, en møteplass, en ryktebørs, et politisk torg. Og kanskje var det også et konspiratorisk verksted.

Man danset og hygget seg. Man hadde tid til å snakke, utveksle synspunkter og erfaringer. Klage på tendenser i tiden. Politikerne ble skyteskive. Myndighetene ble stilt til ansvar. For en diktator kommer det sjelden noe godt ut av slikt. Så de totalitære kreftene i Argentina så med lite blide øyne på tangoen. Ikke - som kirken - på grunn av tangoens iboende mangel på kristen moral, ei heller på grunn av tekstenes innhold. Men på grunn av rammen rundt tangokulturen og deltagernes sosiale livsstil. Under siste militærdiktatur måtte tangoartister gå i eksil på grunn av sine «samfunnsfiendtlige» (les: demokratiske) holdninger. Det «fremmedkulturelle» var blitt for farlig for makthaverne.

Det finnes ennå grupperinger i Argentina som ser med skepsis og motvilje på tangoen. Og Buenos Aires svinger ikke akkurat i tangorytmer døgnet rundt. Men noe har skjedd. I 1990 ble Det nasjonale tangoakademiet opprettet, og det forskes og undervises i dag i tango på universitetsnivå. Man har lenge hatt radiokanaler med bare tango, og ved hjelp av moderne teknologi fikk man også en 24-timers TV-tangokanal på lufta for et par år siden. På lyktestolper henger det lapper med tilbud om tangotimer. Det finnes tangoshow for turister, tangobarer for entusiaster og tangolokaler for lærenemme ungdommer. Og en mengde argentinere hopper av lovende akademiske og kunstneriske karrierer for å bli tangoinstruktører i utlandet. Uansett hva skeptikerne måtte mene: Tangoen er i dag en helt sentral del av den argentinske kulturarven. Og akseptert som sådan, ikke bare i Argentina, men av en hel verden som i stadig sterkere grad ønsker å lære mer om tangoen og dens mystikk.