Tango for én, tango for ti, tango til tusen

Sjelden har vel melankoli vært spilt ut med større livsglede enn da Per Arne Glorvigen inntok Universitetets aula i går kveld med sitt bandonion.

For dette var dagen da Det Norske Kammerorkester gikk ut av sitt gode skinn, og ga seg dansen i vold. Ikke bare tango, men også polka og Stravinskij og Vivaldi. Men det var liksom bare tango, etter at Glorvigen hadde gjort sin entré i Astor Piazzolla, sjangerens store fornyer.

Selve instrumentet likner mest av alt på gamle dagers troll-i-eske, i hvert fall sånn litt på avstand. Og hva som strømmer ut av det er ren magi, der Per Arne Glorvigen i bokstaveligste forstand favner en hel verden av uttrykk, i sjenerøse sveip gjennom bittersøt nostalgi eller korthogd presset opp mot desperasjonens terskel. Og hele tida strømmer musikken fritt på inn- og utpust, i en fraseringskunst som fikk selv den minste akkompagnementsfigur til å dra all oppmerksomhet til seg.

Det blåste de andre av banen. Ikke fordi Per Arne Glorvigen tok seg til rette, men fordi de ikke helt visste hvordan de skulle følge opp. Göran Söllschers gitar endte opp som en litt stiv og korrekt følgesvenn på dansegulvet, og orkestermusikerne tedde seg som lett nervøse og knisende nybegynnere - inntil Piazzollas partitur ga dem anledning til å slutte rekkene i et effektfullt tutti .

På vei

Kammerorkestrets svakheter i Piazzolla kastet også lys over utilstrekkeligheten i framføringen av Stravinskijs «Danses concertantes». Det skeive blikket på de tilsynelatende normale figurene og de utstuderte skiftene i ganglag krever en fortrolighet som musikerne rett og slett ikke har, ennå. Derfor ble det for stivt og for tungt. Men klangen var der, som varsel om ambisjonen om å erobre nytt musikalsk land.

Den ferden blir vi gjerne med på.