Tango for tre

Opprivende og stilsikkert om kunst og sjalusi.

Slitet med å komme inn til kjernen i et kunstnerisk prosjekt - og svart sjalusi, hva har det med hverandre å gjøre? Begge deler handler om nagende tvil og smertefullt mas for å finne en sannhet som kanskje ikke engang er behagelig.

Opprivende

Marit Tusviks nye roman, «Stille og fint», er både en trekantroman og en kunstnerroman. Den sikre stilisten som Tusvik gjennom et langt forfatterskap har utviklet seg til å bli, klarer å forene disse to polene til en stemning som er alt annet enn stille og fin. Det er tidvis ganske opprivende å leve seg inn i den mannlige hovedpersonens skrudde tankeverden.

Forbi hverandre

K er kunstneren som har suksess i offentligheten med sine bilder; han mottar priser og blir intervjuet i avisene. I et forsøk på å forklare hva han hittil har mislyktes i nå fram til i bildene, renner han over med det hjertet er fullt av: Kjærligheten til Eva som har sviktet ham, bare reist og blitt borte.

Hun har søkt tilflukt hos en annen mann, den mye eldre - og klokere - Kurt. Hva har K gjort feil?

Trangt rom

Dette er også en roman om kommunikasjon, om å snakke forbi hverandre, om at menn og kvinner ser verden med forskjellig fortegn.

Det er et trangt rom Tusvik her byr på, der det meste foregår i én manns hukommelse og grublerier, bare med innslag av en navnløs vaktmester som gradvis trenger seg inn i historien mellom K og hans ulykkelige kjærlighet som en slags observatør og tilrettelegger. Derfor blir det faktisk en befriende åpning når Tusvik trenger inn i Ks tanker om selve kunstverket, om forsøket på å skape en svarthet som kan synes umulig.

Livaktig

Slikt kan lett virke søkt og utvendig; med Marit Tusviks penn blir det intenst og livaktig. Stakkars mann!