Tango med folkesjelen

Erik Bye likte ikke hierarkier, snobberi og rangering. Han gjorde mytteri mot klassesamfunnet.

VERDIER:  «Disse to Erik Byes diamanter, rettferdighet og nysgjerrighet, trenger vi for å vaksinere Norge mot vår tids farligste sykdom: fremmedfrykt», skriver Per Fugelli, som mottar Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i dag. 
Foto: Erik Thorberg / NTB Scanpix
VERDIER: «Disse to Erik Byes diamanter, rettferdighet og nysgjerrighet, trenger vi for å vaksinere Norge mot vår tids farligste sykdom: fremmedfrykt», skriver Per Fugelli, som mottar Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i dag. Foto: Erik Thorberg / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Erik Byes Minnepris, nam-nam. Hvorfor smaker den så godt? Jeg kan jo smigre meg et flyktig sekund med at jeg minner om Erik Byes menneskesyn og samfunnshåp. Men det er en forfengelig tanke, så jeg flykter til neste glede prisen gir meg: Å få holde en tale som hedrer Erik Byes minne, som får hans verdier til å funkle i Norge nå. Hvorfor ble vi så glade i denne kjempen som gikk gjennom skjermen og inn i stuen og sjelen? Jeg tror det var fordi han fikk to norske diamanter til å skinne. Han hentet to grunnstoffer ut av Dovrefjell og viste at disse verdiene er vår nasjonalformue:

Rettferdighet

Nysgjerrighet

Erik Bye led av rettferdighetsfeber. Han fikk utslett av urett. Han ble alltid, som av en magnet, trukket til de menneskene livet og maktene herjer med: hjemløse, krigsseilere, horer, sinnsyke. Med disse sto han opp mot dømmesyke og utstøting. Erik Bye likte ikke hierarkier, snobberi og rangering. Han trivdes på havet, men ikke på Narrenes skip. Han gjorde mytteri mot klassesamfunnet. Han kunne selv diktet siste vers i Mellom bakkar og berg:

Lat no andre om storleiken kivast

Lat dei bragla med storleik og høgd

Mellom kaksar eg kan ikkje trivast

Mellom jamningar helst eg er nøgd

Hva kom denne solidariteten, nesten identifikasjonen med de såkalte «taperne» av? Jeg tror Erik Bye i tillegg til rettferdighetsfeber, led av det Freud kaller Menschenliebe. I boka Vinterlys forteller Erik Bye: «En avdød, kjent norsk dikter sa en gang til meg, ikke uten et snev av nedlatenhet: «Du er visst glad i mennesker, du.» Jeg tenkte meg om og svarte at jeg vel innerst inne var det. «Det er ikke jeg,» sa dikteren, «men menneskeheten, den elsker jeg.» Jeg sa ingenting men tenkte inni meg at med meg var det helt omvendt.» Erik Bye kunne ikke elske en abstraksjon. For ham var mennesket konkret. Det var den enkelte, gåtefulle skapning av kjøtt og blod som han kunne ta på, han var glad i. Han var forelsket i mennesket som 1-tall. Det er ikke glansbildene han samler på. Han hentet fram de forliste og fikk dem til å skinne på catwalken. Alle skal med. Han diktet sang til de døve:

Kom lytt til lyset når det gryr av dag

Solen løfter sin trompet til munnen.

Han æret mennesket som blandet råstoff, edelt og syndig, blankt og rustent, sterkt og svakt. Han ville et ærligere samfunn hvor vi godtar oss selv og hverandre som medfødt feilvare. I en slik verden vil det bli mer delt verdighet, det vil si rettferdighet. Det mest løfterike ved Erik Bye var at hans solidaritetsbrøl fikk ekko fra Dovregubbens Hall, det vil si den norske folkesjelen. Hver lørdag gikk vi ombord og sang med Erik Bye: Her skal bare være ett menneskverd i Norge, det følger med kroppen din, som et arvestoff, fra fødsel til død, ikke gradert etter penger eller makt eller helse eller gener eller guder. Denne budbæreren ble Norges mest populære mann. Elsket av folk i grøften og på Slottet, på Røst og på Montebello. Erik Bye var en vandringsmann i verden, en Askeladd i landet, en oppdagelsesreisende i livet. Han tente på spørsmål mer enn på svar. Han nysgjerrighet var først og fremst rettet mot mennesket. Som han selv sa: «Jeg har vasset gjennom mennskeskjebner.» Etter et møte med Claes Gill sa han: «Det var et liv i det ansiktet som viste veien til et univers.» Erik Bye var en romfarer i det menneskelige univers. Han sang med Bjørnson: «Undrer meg på hva jeg får å se over de høye fordommer». Han hadde brummet med i en allsang jeg hørte på Skansen i sommer:

I am not my hair

I am not my skin

I am the soul that lives within

Disse sjelene var det Erik Bye jaktet på og aldri fikk nok av. Han fant undere overalt, i mennesket og i naturen:

Å se mot styrbord, gjennom hildringsdisen

-de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!

Han og Gud klinket kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg. Men så mister Gud oss:

Han lå på kne og samlet sine kloder

Da så han at han hadde mistet en.

«Den lille blå! Den minste av dem alle!»

Og vi som av den lille jord er båren

Og tror at intet teller uten den.

Får drømme at han leter mer i morgen

Og håpe at han finner oss igjen

Diamanter varer evig. Disse to Erik Byes diamanter, rettferdighet og nysgjerrighet, skal de bare være minner i et smykkeskrin som åpnes ved prisutdeling? Nei. Med freidig mot og sang og spill vil jeg vandre med denne kjempen gjennom landet nå, og undersøke: Hvordan kan vi bruke disse to grunnstoffene, rettferdighet og nysgjerrighet, til å foredle Norge nå? Svar: Rettferdighet og nysgjerrighet trenger vi for å vaksinere Norge mot vår tids farligste sykdom: fremmedfrykt. I fjor sommer, under et anfall av rompanikk, ville Arbeiderpartiet lage en ny lov for å utvise romfolk som stjal et brød på Rimi. Fremskrittspartiet ville deportere romfolket og stenge grensen for dem. Vi har ikke klart å bearbeide vårt anlegg for fremmedfrykt. Selv etter 22. juli bygger vi fiendebilder av muslimene. Siv Jensen advarer om islamisering av Norge, et ekko av vrangforestillingen om Kalifatet, den moderne versjon av Sions vises protokoller og jødenes plan for verdensherredømme. I valgkampen nå lekker Fremskrittspartiet et «hemmelig» innvandringspolitisk dokument som kaster skam, mistanke og mindreverd på mennesker med andre pigmentceller og guder enn våre - og stiger øyeblikkelig på meningsmålingene. Ved å invitere Fremskrittspartiet inn i regjering sier Høyre til Norge: Slapp av. Fremskrittspartiets fordommer og hets mot muslimene er ikke så farlige. De blir velsignet av Statrådssalens prakt og makt.

Her er fare på ferde. Mer enn noen gang behøver vi Erik Byes arvestoffer: rettferdighet og nysgjerrighet - så vi kan bygge Det norske hus etter Haldis Moren Vesaas tegning:

Og den som er rik vil ha seg

eit hus som er såleis bygt

at alle som høyrer til huset

kjenner det godt og trygt

og såleis at framande gjerne

kjem innom dørene der

Sitatene er artikkelforfatterens egne utdrag og gjengivelser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.