Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tango!

Glem lokkale' s Gunnar på Mo og Marlons siste i Paris, tango anno 1999 er en annen dans. Og ut denne uka danses den i Oslo Konserthus av stjerneparet Pablo Veron (kjent fra «The Tango Lesson») og Victoria Viyera, mens Oslo-filharmonien spiller og Buenos Aires-stjernen Hernan Salinas synger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så har vel Oslo-filharmonien fanget en trend i tiden når orkesteret i et unikt eksperiment for fire kvelder gir seg tangoen i vold sammen med sine stjernegjester?

Antakelig. For vi danser åpenbart tango som aldri før her i landet. Tangoklubber spretter opp, tangoklær og tangosko går over disk uten hevede øyebryn, og «Noen som passer for meg?»-spaltene strutter av brevskrivere som søker livs-, tur- og tangopartnere i en og samme person.

Og ikke bare vi, men også feterte stjerner har kastet sine ører mot tangoen. Fiolinvirtuosen Gideon Kremer har sitt tangoorkester, med den norske bandonesn-stjernen Per Arne Glorvigen (også han på plass i Konserthuset) som medlem; cellisten Yo-Yo Ma spiller tango og filmskapere verden over bruker tangoen som metafor for den evige kampen mellom livets krefter.

Kort sagt: Det kan synes som om tangoen er kommet for å bli. Men hvor kom den fra?

Bordeller

Etter sigende oppsto tangoen i havnekneipe- og bordellstrøkene i Buenos Aires rundt 1880, dit fattige innvandrere fra middelhavslandene og Øst-Europa brakte med seg sin musikk og der den møtte fattigkvarterens lokale toner og rytmer. Tangoen ble fort de fattige og undertryktes musikk, tangostedene ble farlige møtesteder der ideer om streik, opprør og revolusjon ynglet, og i perioder ble musikken forsøkt forbudt. I likhet med den noe seinere jazzen er tangoen en blandings- og lavstatusmusikk som først gradvis vant aksept, og lik jazzen har tangoen hatt sine nøkkelpersoner: Carlos Gardel på '30-tallet, Astor Piazzolla fra '40-tallet og nesten helt fram til hans død som 72-åring i 1992. Om Gardel, godt hjulpet av det nye mediene film og radio, var den som brakte tangoen ut av kneipene, var det Piazzolla som revolusjonerte musikken og gjorde den til stor konsertmusikk.

I dag holder mange Dino Saluzzi for å være den nye argentinske tangoens mest interessante aktør. Den fabelaktige bandesnisten og komponisten Saluzzi, som har besøkt norske jazzfestivaler mange ganger, utga i fjor høst et oppsiktvekkende kammer-samarbeid med den tyske Rosamunde Quartet på CD (ECM New Series) og er antakelig mannen å holde øye med for den som vil vite hvor tangoen beveger seg inn i neste årtusen.

Per Krohg

Etter at tangoen hadde slått voldsomt an i London og særlig Paris tidlig i dette århundret, skal etter sigende maleren Per Krohg og frue ha brakt den eksotiske og sensuelle kulturimporten med seg fra den franske hovedstaden til Norge. Alf Prøysens «Tango for to» definerte den trauste, norske flat-varianten på '50-tallet, mens finnene i årevis har kanalisert ut sitt tungsinn i en tango-variant som på sitt folkeligste minner om en blanding av hanemarsj og flathogst. I Europa har tangoen imidlertid aldri båret i seg det sosiale innholdet som gjorde den elsket av folket og fryktet av makthaverne i Argentina, snarere har den, som sagt er, vært «det mest frapperende vertikale uttrykket for et horisontalt ønske».