Tangoen – magi og mote

En på alle måter fargerik bok om et tidløst fenomen.

BOK: Tango er en dans, men også et symbol. Tango danses overalt, inkludert Norge. Vi forbinder tango både med Finland og Frankrike, men kanskje først og fremst med Argentina.

Tango er en kultur, et rituale – en kjærlighetsakt og en beruselse. For noen er den et yrke, for andre en atspredelse. Nettopp tangoens mangfold gjør at det kan skrives interessant om den – slik litteraturviteren, journalisten og tangodanseren Fredrik Drevon gjør det i sin fargerike bok «En dans på roser – argentinsk tango før og nå.»

Balansen

Drevon ramlet inn i tangoens verden under et besøk i Argentina i 2002 og ble fort frelst. Over lang tid har han fulgt tangoens spor over kloden – og har skrevet en sjarmerende og rikt illustrert rapport om fenomenet. Boka er ingen sammenhengende historie, snarere en collage som består av betraktninger og reportasjer, intervjuer og analyser – litt hulter til bulter. Tangoen blir definert en rekke ganger ut gjennom teksten. Allerede i innledningen skriver Drevon følgende: «Tango er søken, flukt, meditasjon, svermeri, kraft, rytme, linje, og mest av alt: Kroppen i bevegelse. Tango, både som kunstuttrykk og hverdagsaktivitet, handler om å utforske motsetninger og finne balansen…Tangoens hemmelighet er muligheten for kommunikasjon som ligger i å beherske et avansert, ikke-verbalt språk, der en fører og følger.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

På Chat Noir

Her møter vi norske og argentinske tangodansere, pedagoger, komponister, musikere og arangører. Drevon gir også en kyndig og personlig guide til Buenos Aires’ mange milongaer, lokalene der tangoen dyrkes og praktiseres. Han skildrer tangoens moter og etikette, han danser selv tango både i Buenos Aires og på en såkalt tangocamp i Tylösand i Sverige og ikke minst gir han en interessant skildring av tangoens norske historie.

Tangoen ble innført til Norge av kunstmaleren Per Krohg og den franske galleristen Lucy Vidil i 1913. De hadde lært tango i Paris, der dansen ble introdusert av to argentinske musikere i 1907.

Krohg kåserte om tango på Chat Noir. Deretter demonstrerte han dansen sammen med Lucy. Dagbladets Einar Skavlan, seinere legendarisk sjefredaktør, omtalte arrangementet slik:

«Dansen var henrivende – det slanke par gled nervøst langsomt frem og tilbake over scenen, i grønne dragter, som i den stadig glidende rytme virket som en slangehud over spillende nerver. Dette var altså tango – men hva faar vi mon se på ballerne under samme navn i vinter.»

Tango-krim

I Norge har tangoen vært skildret både av forfattere og musikere. Johan Falkberget var en tidlig entusiast, og Kjartan Fløgstad har beskrevet dansen både i sin Claes Gill-biografi og i boka om norske innvandrere i Sør-Amerika. Både Alf Prøysen og Vømmøl Spellemannslag har hatt hitlåter i tangosjangeren, og i Paris bor en norsk verdensstjerne på instrumentet bandoneon, Per Arne Glorvigen.

Drevon går opp dansens norske historie gjennom litteraturen og siterer både Eilert Sundt og Ivar Aasen. Hans mest kuriøse litterære funn er likevel en kriminalroman fra 1924, «Tango-Milonga», skrevet av Olav Mathiessen. Boka viser seg å være en røverroman der japanske agenter truer med å utløse den tredje verdenskrig, men den svinger også innom tangoens sensualitet:

«Mme Dubollet vugget sin smidige, lille kropp i kjelen tangorytme…«Hun er som jungelens sorte panter,» sa journalist Strømme. Han hadde fått tre pjoltere for meget og var av den grunn som vanlig litt lyrisk.»

Menn som danser

Drevon følger tangoen gjennom gode og dårlige tider i Norge. Han konstaterer for eksempel at tangoen ble fortrengt på 1950-tallet – under et dobbeltangrep fra rock’n’roll på den ene siden og Ole Hallesbys helveteslære på den andre. Men tangoen overlevde. Ikke minst fikk den en renessanse med «Tango for to» av Alf Prøysen, en av tidenes mest populære norske slagere. Også Dagbladets Arne Hestenes var en tango-entusiast, som har skrevet sitrende om hvordan han i sin barndoms Tromsø lærte kunsten av den overveldende danselærerinnen frøken Juul-Olsen. Drevon hevder at norske tango-fans har «adoptert tangoen som en del av vår kultur, samtidig som man tviholder på at dansen er eksotisk og farlig». Han slår fast: «I 2006 er tangoen like populær som den var i 1914, da åtte danseskoler averterte for tangokurs i hovedstadsavisene.»

Boka er flott illustrert med en blanding av reportasjefotografier og historisk kuriosa. Blant annet fins et vakkert bilde av den profesjonelle danseren Victoria Vieyra, som Drevon også har intervjuet. Hun sier blant annet:

«Når jeg danser liker jeg at mannen tar meg inn i dansen, jeg liker å konversere med kroppen, jeg liker menn og jeg liker menn som danser, de er svært behagelige. Jeg er veldig tilfreds når jeg danser med en mann som er god til å danse. Det er som å kjøre en Ferrari.»