Tankekrigen

Mens Siv Jensen snakker om folk flest, fisker de rike og mektige fram millioner av kroner for å fremme sitt nye favorittparti, Frp. Kronerullingen investor Øystein Stray Spetalen og likesinnede nå driver for Siv følger opp Stein Erik Hagens to millioner gitt før forrige valg. Ekte engasjement? Utvilsomt. Spetalen alene kan spare 11,5 millioner i året bare på Frp’s forslag om å fjerne formuesskatten. Norges 17 aller rikeste kan totalt tjene 520 millioner i året på dette (Klassekampen 17.6.). Man kan mene hva man vil om milliardærer, men lønnsom pengeplassering har de greie på. Ønsker vi en utvikling der de rikes penger kjøper dem økende makt over norsk politikk? Flertallet er ikke tjent med at pengesedlene får overkjøre stemmesedlene. Finanskrisa viser hvor galt det kan gå. I USA klarte finansfiffen i 1999 endelig å kjøpe nok politikere til å få fjernet siste rest av bankreguleringene som ble satt opp som følge av depresjonen på 1930-tallet. Ti år seinere er systemet deres inne i sitt største sammenbrudd siden nettopp 1930-tallet.

Nå som da blåses det til «kulturkamp». Vi ser urovekkende tegn til at offensiven for rikmannspolitikk sammenfaller med brutal stigmatisering av alle som for tida kan framstilles som annerledes. En av Frp’s kronerullere, aksjemekler Stein Hansen i Arctic Securities, maner til vekkelse: «Våkn opp er ordet som gjelder nå! Vi ender opp i et land hvor det som gjelder er å være uføretrygdet eller medlem av Taliban!» Mot de blåbrune ønsker Manifest Analyse å forsvare norske verdier som solidaritet, utjevning og gjensidig respekt. Det er ikke nytt at penger er makt. Den forretningsøkonomiske sfære veier blytungt i de fleste nåværende samfunnsformasjoner. De globale konsekvensene av den pågående finanskrisa sier mye om pengemaktens tyngde. Den skal balanseres av demokrati. Rådende tenkning ser for seg en balanse av marked og stat, børs og katedral, pengeseddelen og stemmeseddelen. Hva skjer med denne balansen når samfunnets rikeste kjøper seg aktivt inn i demokratiets domene? Hvor sterk kan pengemakten bli hvis de rike investerer i ideologi og hyrer sin egen armé av åndskjempere til å produsere politikk?

Det kan Norge være i ferd med å finne ut. Rederiforbundet og NHO putter nå mange millioner i året inn i tankevirksomhet hos Civita AS, ledet av Kristin Clemet. Interessenter som Stein Erik Hagen, Christen Sveaas og Knut Kloster Jr. er også med på de rikes joint venture inn i blått ideologisk landskap. I tillegg til Clemets geskjeft kommer flere halvakademiske anstalter der klingende mynt kan omsettes til vinnende argumenter. Mens Civita smir premisser, selger Econ konklusjoner. Dette drar oss ikke i demokratisk retning, men nærmere et mer amerikansk system der cash is king, også i politikken. Presset for å åpne Norge for politisk TV-reklame drar i samme retning. Til sammen står vi overfor et strategisk prosjekt for å legge alt til rette for at kapitaleieres økonomiske eiendom effektivt skal kunne konverteres til ideologisk styrke og deretter politisk makt.

Dette angår folk flest. Partiet som Spetalen nå driver kronerulling for, har ved makten i Oslo innført et system i eldreomsorgen der private selskaper skal inn i flest mulig hjem og der kunne selge «tilleggstjenester» på kommersiell basis, uten prisbegrensning. Slik økes klasseskillene mellom velstående eldre og minstepensjonisten som er helt utlevert til standarden på det offentlige tilbudet. Frp vil gi skattefritak som oppmuntrer til private helseforsikringer. De privatforsikrede kjøpes forbi operasjonskøa til sykehusene. Slik økes klasseskillene innen helse. Dette er ikke en politikk flertallet ønsker. Det store flertallet mener vi har for store klasseforskjeller allerede, og dette har vi ment lenge. Det er et alvorlig problem for høyresida at den fører en politikk som er til fordel for de rike, men ugunstig for flertallet. Det er derfor de setter så store ressurser inn i «think-tanks» som lekkert ordlegger og sikrer gjennomslag for samfunnsendringer folk flest ikke ønsker. Å yte slike intellektuelle tjenester mot betaling fra rike menn har blitt en stor industri i USA. I Sverige har NHOs søsterorganisasjon Svenskt Näringsliv satt over 300 millioner kroner i et ideologisk kampfond, som blant annet finansierer Civitas svenske motstykke Timbro. Nå kommer Civita etter. Kristin Clemet og hennes medsammensvorne driver virksomhet for opp mot ti millioner i året her hjemme. Med økende engasjement blant den sorten kapitalist som Spetalen representerer – litt utakknemlige typer med framskreden kravmentalitet – kan det flyte større summer til kapitaleiernes ideologiske ammunisjonsfabrikk i åra som kommer. Hvis fagbevegelsen og andre tilhengere av Samholds-Norge sitter rolig og ser på dette, risikerer de å rennes i senk.

Derfor er jeg glad for at vi har så mange med oss når vi i dag etablerer Manifest Senter for samfunnsanalyse («Manifest Analyse» blant venner) og lanserer pamfletten «Tankekrigen», der vår økonomianalytiker Ali Esbati gir et urovekkende innblikk i den svenske borgerlighetens pengedrevne ideologioffensiv. Over 60 fagforeninger, klubber og forbund landet over er allerede med oss. De er bakkemannskap og økonomiske bidragsytere til Manifest Analyse. De organiserer ansatte innen transport, industri, bygg, undervisning, pleie og omsorg, hotell og restaurant, handel og kontor. Det er her, i den aktive fagbevegelsen, det virkelige Grasrot-Norge befinner seg mens finansfiffens Fremskrittsparti preker om «folk flest{rsaquo}. Og det er her, i Grasrot-Norge, Manifest Analyse har sitt viktigste publikum. Forlaget Manifest har nådd bredt ut med bøker som Frp-koden, En såkalt drittjobb og AFP på en-to-tre. Det er dette folkelige opplysningsarbeidet vi nå skal utvikle videre gjennom Manifest Analyse. Vi utvikler prosjektet i samarbeid med det organiserte Grasrot-Norge, men vi sitter ikke på Roar Flåthens fang. Fagbevegelsens organisasjoner er ikke våre eiere, de er Manifest Analyses abonnenter. Dette ulikt Civita, der kapitalmakten styrer som vanlig: med aksjemajoritet. Manifest Analyse vil derimot være en uavhengig stemme. Vi skal dokumentere fakta også når de er ubehagelige for partiene til venstre. Det er for eksempel ikke sant at vi har økende sosial mobilitet i Norge. Det er heller ikke sant at «enhetsskolen» reduserer klasseskiller i utdanning. Men det er sant at forskjellene vil bli enda større hvis vi innfører Frp’s privatskolesystem.

Vi i Manifest opplever en sterk etterspørsel etter folkelig opplysning og ideologisk debatt. Mange opplever at dagens politiske partier først og fremst er profesjonaliserte valgmaskiner. Også innen partiene savner mange et systematisk idéarbeid med lengre horisont enn førstkommende valgkamp. Millionene som strømmer til Civita viser at dette gjelder høyrekreftene også. De mener at idékampen er for viktig til å overlates til de politiske partiene. Der er vi i alle fall enige.