Tankeløst språk?

Vi har bruk for dem, klisjeene og de faste uttrykkene. De er språkets oppgåtte stier, som vi er nødt til å benytte oss av om vi vil noenlunde fort fram. Men som kjent, det vi benytter til stadighet og har for vårt øye hele tiden, slutter vi etter hvert å se.

Det er ett problem ved bruken av idiomer (faste uttrykk). Et annet problem er det når noen leder oss vill; sier med sitt språk at joda, det er her stien går, når det aldri har gått noen sti akkurat der. Det vil si det samme som at språkbrukeren gir blaffen i alle som har gått veien før ham, og later som det er helt i sin orden å «brøyte seg rydning i svarteste skog» hver eneste gang. # Språket er tegn for noe, symbol for noe, ja, iblant kanskje symptom på noe. Bruk av f.eks. billedspråklige idiomer i hytt og vær uten tanke på hva uttrykkene egentlig avbilder, kan lett oppfattes som et symptom på et sløvt forhold til både språk og tanke.

Slik stod det å lese i lederartikkelen i konsernmagasinet til en av våre største bedrifter for en tid tilbake: «De forandringenes vinder som blåste opp ved tiårets begynnelse, vil ikke løye. De står fremdeles støtt.» Slikt er tankeløst språk, og gir iallfall ikke meg noen tillit til konsernet. (Ja, vindene stod så støtt at konsernet siden har både fisjonert og fusjonert, og konsernlederen, hvis signatur stod under leder- artikkelen, er nå konsernleder annetsteds, der han forhåpentlig har både fallskjerm og fasiliteter, og et like fast grep om «forandringenes vinder».)

En forlagssjef som var blitt pirket på av professor Vinje i en Dagblad-kronikk sist høst, hevdet i sitt kronikk-tilsvar (14.10.97) at hans formulering å stille spørsmålstegn ved var «blitt en metafor i språket» og like akseptabelt som Vinjes korrigering stille spørsmål ved .

Det en norsklærer kan tvinges til å gjøre til et problem, er: Skal vi bry oss - vi som innbiller oss å ha noe språkfølelse? Ryktet om en norsklærers pirk kan «gå som ild i varmt hvetebrød», til hans skade, og kanskje ingen til gagn, så det kan mang en gang være fristende å la være. Dessuten: E' de' nøye då? Forandring skjer jo overalt hele tiden.

På den annen side kan man nok bli så giret på forandring at tanken blåser bort med vinden. Og hvis vi i det hele tatt kan tenke med faste uttrykk, må det vel ha en viss betydning at noen hjelper til å holde så noenlunde styr på dem.

Norsk skole må imidlertid greie seg uten slik styring fra ganske mange ny-uteksaminerte lærere. Men skulle det finnes sammenheng mellom dynamisk innovasjon og tanketomt språk, kunne kanskje næringslivet ha glede av noen av dem. Det der med diktning og språkbruk er allikevel for vanskelig. Bedre med språk som smaker penger: Dette har nok sitt grunnlag i blant annet den utpregede symbolikken som er leserne til del gjennom bokens mange leserfasiliteter. Heter det om Jostein Gaarders Kabalmysteriet.

Om Peer Gynt får vi vite av en annen student: Stykket kan nærmest bli uinntagende uten å gå nærmere inn på det som står, på grunn av all symbolistikk og retrospektiv teknikk.
Heldigvis fins det diktning som er litt greiere: Realismens litteratur søker å få frem det realistiske ved å skrive realistisk. Lyrikk er derimot nokså håpløst: Budskapet i diktet er etter min tolkning om det er grønnere på den andre siden av gresset.
Men noen bryr seg om språket: Det er viktig å lære seg norsk på denne standardiserte forma slik at ein kan nyttiggjere seg i andre viktige fagfelt, (...).
Da får norsklæreren håp igjen. Og tenker: Det er idiomatisk norsk å «stille et spørsmål». Vi «stiller» spørsmålet for å unngå opphopingen «spørre et spørsmål» (en uttrykksmåte som dessverre også er å se iblant). Men i skriftspråket setter vi tegn, vi stiller dem ikke. Å stille spørsmål ved noe er en kommunikativ handling. Å sette spørsmålstegn er en praktisk handling i skriftspråket. Jeg stiller ikke punktum eller komma etter setningene mine, og kan derfor heller ikke forsvare å stille spørsmålstegn. Idiomatisk har vi altså stille (et) spørsmål ved eller sette (et) spørsmålstegn (ved). - Så komplisert er det.

Det spørsmålet som reiser seg (spørsmåls tegnet kan ikke reise seg, det står allerede), er imidlertid om utviklingen skal få gå sin gang uten at vi pirkere bryr oss. Vi er noen som liksom ikke kan la være å drive norskundervisning, skjønt vi er vel i ferd med å gi opp overfor anglisismer (?) som norsk undervisning om virksomheten vår, enda det gjerne kan stå som skrekk eksempel på uheldig språkutvikling. Skal vi bare avfinne oss med enhver utvikling, slutte å pirke på hver andre? (Falsk orddeling, som her, er et annet aktuelt område der språkutviklingen virker problematisk. Hvor mange skal skrive slikt hvor lenge før det blir korrekt norsk? Også disse eksemp-lene er autentiske, fra årets eksamenssvar fra lærerstudenter.)

Språkblomstene ovenfor er nokså viltvoksende. Begrenser vi feltet til spørsmålet om forvanskning av slike idiomer som ikke er metaforer, er det likevel mer enn nok å ta av. Elevane skal få kjenning til bestemte forfattare, står det i en nynorskbesvarelse. Vel og bra, men man kan spørre seg hvor elevene skal få kjennskap til god norsk. Når det står i en annen besvarelse at undervisningen må imøtekome tronga for differensiering , kan språkfeilen isolert sett virke lite viktig. En tilfeldighet kanskje, og hvis ikke: trang til/ behov for - kan det ikke være hipp som happ?

At en eller flere deler av en fast konstruksjon skiftes ut etter forgodtbefinnende, kan imidlertid, både bokstavelig og metaforisk, sees som et symptom på at språket går i oppløsning. For eksempel slik: Det vil miste motet til eleven hvis læreren ikke viser uttrykk for å ta opp elevens vanskeligheter. Holdningsmessig kan det være prisverdig når en student mener at han ikke har grunnlag til å uttale seg, men språklig? Norske idiomer er et meget vanskelig område for utlendinger som lærer norsk. Dessverre kan det ofte se ut som de er blitt det for innfødte rg. Man kan ikke si det samme om studentens språk som lærerstudenten sier om skoleelevens i en tekst han er bedt om å kommentere: Det vitner til at han kan dette. (Idiomet være vitne til kan tenkes å ligge under feilen.)

Det hender sikkert ofte at norsksensorer roper ulv i utrengsmål, men når vi står overfor tilfeldigheter, og når står vi eventuelt overfor språklige faresignaler? Om dette skriver en, for øvrig høyt laudert, kandidat: Førebels veit ein ikkje utbyte av spørsmålet. Som vi ser, er det ikke alltid preposisjonen i uttrykket som blir utsatt for tilfeldig (?) substitusjon. Ofte er det substantivet. Velvillig gjetter vi på at eksaminanden ovenfor mener utfallet. Iblant kan det virke som hele uttrykket er uten reell referanse for skribenten, som når én skriver om ungjenta i en barnebok at hun må møte sin egen seksualitet ansikt til ansikt. Det er nesten like ille som at vindene «står støtt».

En bedreviters utidige harselas over språklige glipp for unge studenter i en stresset eksamenssituasjon? - Kanskje det. Men vi må ikke glemme at det ofte ligger meget kompliserte semantiske relasjoner til grunn for et uttrykk, og at noe av det vi prøver på med språket, er å beskrive kort og konsentrert saksforhold som kan være både innfløkte og omfattende. Da virker det som et rimelig utgangspunkt at en fast språklig konstruksjon vanskelig kan rokkes uten at det får en eller annen slags uheldig virkning - f.eks. slik at det formørker vår forstand. Og det er vel ikke bra: Får de vonde kreftene overgrep på et menneske, blir det ikke lett å reise seg igjen. Eller som en annen så treffende skriver: Kommer man inn på feil side-spor kan det være tøft å komme seg på rett kjøl igjen uten å prøve og feile.