BRYTER: Kampen for at det skal være den som er flink og jobber hardt som vinner jobber og posisjoner, var lang og seig. Innovasjon Norges ansettelse av Katharina Andresen vekker oppsikt fordi den bryter med dette. Foto: Mariam Butt / NTB Scanpix
BRYTER: Kampen for at det skal være den som er flink og jobber hardt som vinner jobber og posisjoner, var lang og seig. Innovasjon Norges ansettelse av Katharina Andresen vekker oppsikt fordi den bryter med dette. Foto: Mariam Butt / NTB ScanpixVis mer

Stormen rundt Innovasjon Norge-ansettelsen

Tanken om at den flinkeste skal vinne frem, er mer omstridt enn man skulle tro

Ordet «meritokrati» var ikke egentlig positivt ment.

Kommentar

Hurlumheien var, ikke så overraskende, et faktum da det viste seg at 23 år gamle Katharina G. Andresen hadde seilt inn i en stilling i Innovasjon Norge hun ikke var blendende kvalifisert for. Ansettelsen brøt med et prinsipp som er blitt sakte kjempet frem av progressive krefter, nemlig det meritokratiske. Meritokrati går kort oppsummert ut på at det er hva du utretter, kombinasjonen av evnene du har og arbeidet du legger ned, som skal ta deg opp og frem. Dersom du er flink, skal ikke sosial bakgrunn, kjønn eller hudfarge brukes til å holde deg nede. Dette var en gang en radikal tanke i et Europa der det i hundrevis av år hadde vært ansett som finere å få penger og tittel i fanget fra forfedrene dine enn å ha jobbet for dem, og der det var mange rom som ikke var åpne for kvinner, det som måtte være av minoriteter, eller menn med arbeiderklassebakgrunn.

Det er særlig den mobile middelklassen som har vært opptatt av meritokratiet. Dermed har det også, som alt middelklassen er opptatt av, blitt kritisert og analysert til døde. Han som første gang satte ordet på trykk i 1958, sosiologen Michael Young, mente det ikke som noe positivt. Han så for seg en tenkemåte som skapte større avstand mellom folk enn det burde være. Begrepet ble da også påkalt av sultne finansfolk i jappetiden, og også senere, for å forsvare himmelhøye salærer og et krav om å få utfolde seg uten reguleringer. Jeg er jo den beste, dette er jo et meritokrati, slipp meg frem. For venstresiden har meritokratiet vært problematisk på grunn av denne forbindelsen til en grenseløs form for kapitalisme. Flere kritikere har dessuten påpekt at «kompetanse» ikke er så nøytralt som det først kan virke. De som deler referanser og talemåter med de som har makt til å hyre og forfremme, stiller sterkere i konkurransen som er ment å være lik for alle.

Men med fremveksten av høyrepopulismen har også en ny form for kritikk kommet frem. Den henger sammen med fiendtligheten mot eksperter generelt, og mot tanken om at utdannelse og kompetanse skal være en grunn til å legge større vekt på det noen har å si. Det har ikke plaget Trumps tilhengere synderlig at han har gitt datteren og svigersønnen sin viktige roller i statsapparatet, selv om dette er ren nepotisme. Den bulgarske statsviteren og forfatteren Ivan Krastev har pekt på at mange ønsker seg noe annet eller mer fra lederne sine enn kompetanse; at de også vil ha lojalitet, og er skeptisk til individualistene som sklir uhindret mellom jobber i Hellas, Tyskland og Storbritannia. «Det populister lover velgerne», skriver han, «er ikke kompetanse, men nærhet».

Et meritokrati må tøyles. Det må rettferdiggjøre seg selv. Men i en verden der det er vanskeligere enn før å ta seg ut av det sjiktet man ble født i, er det verd å minne om hvorfor det oppsto. Og å lyse ut de stillingene som utlyses skal.