Hovedkommentar

Tanken om at tusenvis av klimaeksperter skulle inngå i en venstrevridd sammensvergelse, rimer ikke psykologisk

Det er ikke noe argument mot klimaforskerne at de er «kjøpt og betalt». 

Kommentar

Det pågår for tiden norgesmesterskap i diskreditering av klimaforskere. Interessant nok avholdes det innenfor samme parti, mellom den comeback-insisterende Carl I. Hagen og den noe befippet forfremmede justisminster Per-Willy Amundsen. Hagen har sagt at forskerne som mener klimaendringene er menneskeskapte, er «kjøpt og betalt». Amundsen har lekt teflon når han blir konfrontert med sine tidligere kontroversielle uttalelser, som inkluderer en fra 2012: «Man bruker klimaet for å gjennomføre sosialistisk politikk. Karl Marx er død, de trengte en erstatning».

Begge tillegger klimaforskere dulgte, om enn litt paradoksale motiver. Amundsen mener klimasaken er en brekkstang for å innføre sosialismen, Hagen hevder forskerne er motivert av penger. De er altså enten ideologer som ofrer alt for saka eller opportunister som er opptatt av å tjene den som lønner dem. Ingen av argumentene er saklige. Begge bærer preg av hersketeknikker.

Påstanden om at klimaforskerne er «kjøpt og betalt» er nærmest innholdsløs, all den tid forskning ikke er gratis, og de fleste liker å få betalt for å jobbe. Hvis det at forskning er finansiert, gjør den verdiløs, er arbeidet vi alle gjør besudlet av samme verdiløshet. Hvis målet for forskerkarrieren var å leve fett, ville det være mer å hente for forskerne ved å tilby sin ekspertise til et stort oljeselskap enn til statlige institusjoner. For smartinger med gode hoder for realfag finnes det mer lukrative livsveier enn klimaforskning.

Samvittighetsfull forskning må tåle kritikk og gravende spørsmål. Det er slik den beveger seg videre. Men motargumentene må selv være basert på konkrete funn og etterprøvbare metoder, ikke gjetninger og påstander. Det finnes svak forskning og det finnes uetisk forskning. Det finnes arbeid som via krokete omveier kommer frem til nettopp resultatene oppdragsgiveren ønsker seg. Det finnes tegn som bør vekke mistanke. Hvis forskningen bryter med det som det meste av forskning på annet hold har kommet frem til, men ligger påfallende tett på interessene til den som betaler, er det grunn til å være på vakt. Tilfeldigvis er det motsatte sant for klimaforskningen: Der er enigheten på tvers av landegrensene uhyre sterk. De som mener dette tyder på en konspirasjon snarere enn at forskjellige fagfolk observerer de samme hendelsene, kan godt tenke seg om én gang til. Dette belyser det andre argumentet, om at klimaforskningen er et verktøy for å innføre sosialisme.

Klimaforskere var en gang skolebarn som oppdaget at de syntes det var mest spennende med fagene som prøvde å kartlegge prosessene i naturen — og at dette var noe de var flinke i. Deretter har de fortsatt og fortsatt, med å undersøke og utvikle metodene for å forstå hva som skjer med jordkloden, på stadig høyere nivå. De har, som alle andre, et samfunnssyn som kan prege dem i livet. De stemmer antagelig ved valg. Men tanken om at tusenvis av erfarne realister skulle inngå i en slags sammensvergelse for å skyve verden politisk til venstre, og at dette vil være styrende for hvordan et flertall av dem opptrer i jobben og anvender de vitenskapelige metodene de har lært seg gjennom mange år, synes ikke å rime rent psykologisk. I motsetning til andre som har vært gjennom lange, realfagsbaserte utdanninger, som leger og ingeniører, opplever klimaforskerne ofte at ekspertisen de har med seg, fører til mindre snarere enn mer tillit, og at de som ikke har samme utdannelse og erfaring, uten videre føler de har grunnlag for å avfeie informasjonen de kommer med.

De som taler klimaforskernes sak, kan oppleve å bli anklaget for å være venstrevridde, fordi de som er fiendtlig innstilt til klimaforskningen, ofte hører hjemme et godt stykke ut på høyresiden.

For tilhengerne av de samme politikerne er det fristende å avfeie kritikken som politisk styrt. Men i visse spesifikke stridsspørsmål som er aktuelle akkurat nå, er det ytre høyre som er mest i strid med slik forskning, og som markedsfører seg hardest gjennom denne motstanden.

Høyresiden kjemper tradisjonelt for at krefter i næringslivet skal få operere så fritt som mulig. Det er et legitimt ståsted. Men når forskere verden over er enige om at selskaper som er bygget på henting, produksjon og salg av klimafiendtlige stoffer, må reguleres, er det en konklusjon som gjør at de som egentlig vil at statene skal legge seg så lite som mulig oppi private selskapers gjøren og laden, bør justere ståstedet sitt. Den banale årsaken er at alt tyder på at frislipp i denne bestemte saken er en dårlig idé. Funnene krever at en høyreorientert person må fire på prinsippene i større grad enn en som har hjertet lenger til venstre. Det har også mange av dem gjort: Pragmatiske, faktaorienterte høyrepolitikere mener at klimaendringene er farlige og menneskeskapte, og at det må politiske tiltak til for å begrense skadene. Men for de som er mer populistisk anlagt blir denne saken en plattform for det evige opprøret mot de som vagt kan defineres som en elite. Når det er snakk om så langsomme skift som klimaendringene, som ikke lar seg observere direkte hvis du ikke har det som jobb, blir oppgaven til de som vil undergrave forskerne, desto enklere.

Resultatet er at diskusjonen, som burde dreid seg om hvordan utfordringene skal takles, i for stor grad handler om hvorvidt de finnes i første omgang. I stedet for å snakke om tiltak, snakkes det om posisjoner, mens verden blir våtere.